Denne filmen ble faktisk vist under Cannes— festivalen tidligere i år, den første med denne type teknikk i Cannes-festivalens historie.

Ytre sett kan filmen virke primitiv, figurene er blant annet en plasthest, en plastindianer og en plastcowboy. Men studerer en bevegelser, sammenføyninger, rytme, vil en oppdage at både det tekniske og artistiske maskineriet er ganske sofistikert.

Historien i seg selv, pluss scener og replikker/dialoger er hektiske, morsomme, iblant helt over i det surrealistiske, med et visst tilsig av en noe en velger å karakterisere som blid vold, den type vold du kan oppleve hos klovner i sirkusmanesjen. De norske stemmene er fremragende.

Av sted, småbarnsfamilier!