Helge Hernes har i sin bok Folket og hyrdene. Et program for levende menigheter lansert en modell for vitalisering av kirken, som fortjener oppmerksomhet. Helge Hernes tenker nytt, utradisjonelt og annerledes om hvordan kirken skal løse utfordringen med å engasjere folk til aktiv deltagelse og engasjement i lokalt kirkeliv.I følge Hernes er det i dag liten forskjell i hvordan folk møter kirken og andre institusjoner i samfunnet, det være seg offentlige servicekontor, butikker eller arbeidsgivere. Holdningen er at det er de profesjonelle (hyrdene) i form av leverandører, fagpersoner og ledere som er ansvarlige for forventede resultater av møtet. Derfor drives det lederutvikling, derfor lages det strategier og derfor er det også lederne som må påta seg ansvaret om resultatene uteblir. Men kundene, de ansatte i en virksomhet og brukerne av tjenester, har makt og kan således påvirke produktene, varene og tjenestene ved sin adferd, men er seg dette ikke alltid bevisst. Forbrukermentaliteten som sier at noen andre, dvs de ansvarlige, skal betjene meg og dekke mine behov, preger også folks møte med kirken. Når kirkelivet stagnerer og mangler vitalitet, skyldes det at staben og presten ikke gjør jobben sin. De leverer ikke varen! Og når varen ikke leveres, er den tradisjonelle reaksjonen klaging og passivisering. De ansvarlige svarer med lederutdanning og lederutvikling, kurser, planer og strategiarbeid.Dette er, fortsatt i følge Hernes, å bære havre til en døende hest. Resepten han foreskriver for friskmelding av menighetsorganisasjonen, er såre enkel: Slipp folket løs. La den enkelte ta ansvar for det den enkelte føler for. Prester og menighetsledere må slutte å forsøke og mase folk inn i oppgaver i menigheten. Ved å la være å fokusere på oppgaver og utfordringer, vil folk selv oppdage disse og ta ansvar. For en som arbeider på strategisk plan i kirkeorganisasjonen, lyder dette som søt musikk: En menighet som tar ansvar og bruker sine evner og anlegg til menighetens beste. Uten at det initieres eller organiseres av stab og ansatte. Hernes enkle svar er besnærende. Og om det fungerer, er det genialt. Noen ganger er det geniale enkelt. Et viktig poeng for Hernes er at ansvarspersonene i menigheten, det være seg prester eller andre ledere, IKKE skal markedsføre denne teorien for menighetens medlemmer. Nettopp ved at lederne ikke tar ansvar, vil folket på eget initiativ se oppgavene og ta ansvar. Presten skal gjøre det hun er god på, betjene folkekirkemenigheten ved kontaktpunktene knyttet til de kirkelige handlinger. Noen andre lederoppgaver i form av koordinering, grensesetting og konflikt— håndtering vil også være igjen til de ansatte og valgte tillitsmenn/rådsmedlemmer.Dersom Hernes teori skal fungere, må følgende forutsetninger også oppfylles:Innen menigheten må det være tilstrekkelig enighet om målene, nødvendig grad av kunnskap og kompetanse hos folket og løse koblinger i organisasjonen slik at den enkelte kan operere uten å hindres av andre. En kritisk innvending kan være at Hernes her tar for lett på de lederutfordringer som ligger nettopp i det å skape en slik organisasjon. På den andre side er hele kirkeforståelsen i en luthersk kirke basert på læren om det allmenne prestedømme hvor alles og den enkeltes bidrag hver for seg er like verdifullt og selvfølgelig. Hernes bok inviterer til refleksjon og diskusjoner på mange områder. Ett spørsmål er om ikke styringspessimismen i konseptet er for optimistisk med tanke på de ulike aktørers evne til å samordne og justere kurs underveis. I luthersk sammenheng og i en teologisk språkdrakt ville man kanskje kunne kalle Hernes teori en form for svermerisk ledelsesteori hvor den enkeltes ånd får styre fritt. Men først og fremst skal Hernes ha ros for å ha skrevet en bok som utfordrer tradisjonell lederskapstenkning i kirkelig sammenheng. Den utfordringen trengs og den er gratis!Audun MyhreAvdelingsleder avdeling for kirkeliv, Agder bispedømme.BOK«Folket og hyrdene. Et program for levende menigheter» av dr.oecon. Helge Hernes, amanuensis ved Høgskolen i Agder.