Amfiscenen kl. 17.45
Og helt som forventet gjorde han og musikerne hans en solid konsert. For når Morten Martnes spiller bass, Kjetil Grande gitar og Trygve Tambs-Lyche trommer, holder kvalitetssikringen toppnivå.
Men det er ikke lett å ta fram det lille ekstra når det bare er drøyt 100 mennesker framme ved scenen, og noen hundre til sitter oppe i skråninga uten å gi lyd fra seg i form av positiv respons. Det var lett å tenke på hvor synd det er at flere ikke har fått snusen og teften for ”Happy daze”. Albumet har fortjent bedre.
I begynnelsen av settet på drøyt 40 minutter, var Gift med som gjesterapper. Det hele fungerte vel så bra når Sanchez dominerte alene. Han gjorde for øvrig ikke så mange sprell eller øvelser for å tekke det publikummet som var der. Salvador Sanchez kunne i det minst gjort noen forsøk på å trekke flere fram foran scenen. Men han lot rappen og funken tale for seg.
Det låt selvsagt fett og tøft. Det var substans og tyngde i dette. Presist, stilig rytmikk og fin flyt. Men skal en konsert fungere optimalt må det også være kommunikasjon mellom artist og publikum.
I amfiet var det ikke så mange å kommunisere med.
