Linda Olsson høstet mange lovord for romanen "La meg synge deg stille sanger". Dette var ei rørende bok, som mange trykket til sitt bryst. Denne rommet så mange tragiske skjebner at det nærmest var umulig ikke å bli berørt. Olsson mener tydeligvis at utmalinger av slike tragedier er nøkkelen til suksess, for denne boka er til forveksling svært lik debutromanen. Oppbyggingen er faktisk så lik at man får følelsen av at dette er et standardisert oppsett. Debutromanen handlet om forholdet mellom en ung og gammel kvinne, og veksler mellom skildringer av nåtiden og tilbakeblikk på kvinnenes liv. Disse rommer fryktelige hemmeligheter. I denne boka skildres forholdet mellom den middelaldrende kvinnen Marion og maorigutten Ika. Ika mishandles på det groveste av bestemoren som han bor hos, og Marion tar han til seg. Også i denne boka veksler man mellom skildringer av nåtiden og tilbakeblikk på Marions liv som selvsagt også rommer grusomme hemmeligheter. Barndommen i begge bøkene har også mange likhetstrekk. I debutromanen blir hovedpersonen sendt til en ukjent bestefar i Stockholm. I denne boka rives Marion vekk fra bestefaren for å bo hos sin mor i Stockholm. Og slik fortsetter det. Det er vold, barnemishandling, drap, forsømmelser, ensomhet og så videre. Det er så trist så trist, men man sitter hele tiden med en følelse av at det er konstruert slik med vilje for å røre leseren.
Når det er sagt er det deler av boka som fungerer relativt godt. Olsson er på sitt beste når hun skildrer forholdet mellom den lille gutten og Marion. Det er de relasjonelle skildringene som gjør at man i det hele tatt orker å lese videre. Det kan synes som forfatteren er redd for å la disse stå alene og derfor føler behov for å krydre dem med alle mulige former for tragedier. Resultatet blir en spekulativ og lite troverdig roman. Hvis målet er få leseren til å gråte, er det mulig enkelte av de mest grusomme partiene treffer blink. Hvis målet derimot er å skrive god litteratur bør Olsson droppe alt dette, løsrive seg fra alle maler for oppsett, og gjøre det hun kan, nemlig å skildre menneskelige relasjoner.