BYKLE : — For en utsikt! Rosmarin trippet rundt på uteterrassen og nøt naturen og den kalde, rene fjellufta. Estragon tok interiøret nøyere i ettersyn og fant tegn på at inspirasjonen til både arkitektur og materialvalg var hentet fra det store utland.
Menyen ligger og venter på bordet. Tilbudene å velge mellom her er ikke all verdens. Fire alternativer av både forrett, hovedrett og dessert. Det er i minste laget, særlig med tanke på at restauranten vil vise fram sin region. Setesdal har mye spennende å by på, og menyen yter ikke mangfoldet full rettferdighet.
Gjestene trakteres av et helsvensk team, den ene blidere og mer jovial enn den andre. Det er både jobb- og matglede å spore. Det er flott å møte på denne type kelnere som liker å være der for gjestene og som ikke blir for påtatte i sine roller. Med deres blide åsyn og trendy Moods of Norway-skjorter er de med å gi stedet karakter.
Med svenske anbefalinger i bunn gikk bestillingene i boks. I tillegg til de fire hovedrettene skilter restauranten med en såkalt Setesdalstallerken – smaken av Setesdal, et utvalg av lokale delikatesser til 210 kroner. Den måtte selvsagt prøves. Det var uproblematisk å dele én tallerken som en alternativ forrett. Vår imøtekommende stockholmer innvilget på stedet. En halv porsjon soppsuppe fra den ordinære forrettsmenyen klarte hun også å få til. Rosmarin ville prøve kveite til hovedrett, tross lang avstand til havet. Den skulle serveres med estragonpuré og potetkake. Estragon valgte Oksefilet Provencale med ristet hvitløkskrem, potetkake og hvitvinssaus. Suppen kom på bordet sammen med et sprøtt og godt ostebrød. Et glass rød burgunder (Rouge La Vignée) til 105 kroner glasset (570,— /flaske) var allerede på plass. Vinen var passelig lett og fruktig og etterlot dessverre et større inntrykk enn suppen. Med naturen rett på utsiden som hver høst bugner av kremler, kantareller og steinsopp klare for tørking eller forvelling, er det litt skuffende at det er butikksjampinjonger som vaker i suppen. Det er ikke mye som slår en potent soppsuppe med smak av skog. Denne får ikke medalje. Noen dråper trøffelolje på toppen reddet ikke helheten. Setesdalstallerkenen var imidlertid en morsom liten reise i lokal mattradisjon. Som en tapasanretning ble det servert hjemmelaget flatbrød, tørket indrefilet av reinsdyr, lokalt fenalår, deilig chevre fra Haukeli og en spennende røkt viltpølse. Til og med eggene i en lun eggerøre var setesdalske. - Dette er et interessant møte med lokale produsenter , mente Rosmarin. Estragon var enig. - Den vellagrede chevren smaker som om den kommer fra et knøttlite ysteri, ikke fra Tine, som jeg mistenker kontrollerer Haukeliostene.
Rosmarin fikk anbefalt en Sancerre (Franc Millet 2010) til fisken. I Estragons glass kom det spanske dråper. Castillo Perelada fra Rioja skulle temme tyren.
Hovedrettene framsto litt ujevne i kvalitet. Kveiten var dessverre noe underdampet, og valget av saus matchet ikke helt. Hvitvinssausen smakte for mye av vin, og mistankene gikk i retning av at det var restalkohol igjen i sausen. Da får man en smak som kveler den rene fiskesmaken. Tilbehøret var ellers godt. Estragonpureen var smaksrik (og hadde holdt som saustilbehør). Estragon var langt mer fornøyd med oksefileten sin. Det kom mange godlyder fra den siden av bordet. – Den smelter i munnen, og potetkaken passer utmerket i smaksbildet. Riojaen var passelig eikepreget og harmonerte med rødvinssausen hvis syre ikke var for gjennomtrengende.
— Jag skulle rekommendera Creme Brulee och vår glass och sorbet . Det var desserttid. Allerede småmette, fant Rosmarin og Estragon liten grunn til å argumentere mot svensk overbevisning. Creme Brulee med kokossorbet og marinert ananas gikk i Estragons retning, mens Rosmarin ryddet plass til is og sorbet med smak av appelsin, ferskost og noe som ble opplyst som tindebær. Tross litt svensk-norsk forvirring kom svaret etter hvert på bordet. Bær fra busken Tindved . Små gule perler med ekstremkonsentrat av vitaminer bearbeidet til is. Tindved lyder kanskje ikke som et ekko fra Setesdalen – den vokser fra Trondheimsfjorden og nordover i landet. Men Rosmarin var henrykt over dette nye møtet og synes hele paletten med de tre ulike smakene var en nydelig avslutning. Estragons dessert var mer på det jevne, konsistensen var litt slapp, på grensen til rennende, og kokossorbeten ble i søteste laget. - Det spriker litt i prestasjonene her , konkluderte Estragon, som bare halvveis fikk bifall fra en dessertforført makker på den andre siden av bordet. - Du har nok rett, fire måneder burde være nok til å drille inn en så vidt liten meny , kom det til slutt. Hovden Alpin Lodge har truffet på miljø og sikret seg en proff stab som får gjestene til virkelig å føle seg hjemme. Det er litt sånn after ski for de rike, dette, selv om snaue 1500 kroner for tre retter og vin ikke er en ublu pris.
Rosmarin og Estragon kneppet jakkene og begynte nedturen gjennom Hovden Lodge. Tett i tett står millionprosjektene. Til salgs-skiltene var så vidt synlige i lyset fra downlights og skinnet fra en stjerneklar aften.