Boney M. åpner konserten med å synge «Amazing Grace» acapella. Det er kveldens første og siste overraskelse. Derfra og ut leverer deakkurat det man forventer. Og publikum går fullstendig av hengslene.
De som har lest kveldens program ekstra nøye, vil ha sett atdet står «featuring Liz Mitchell» etter Boney M.-navnet. Mitchell er enestegjenværende medlem fra storhetsperioden mellom 1976 og 1981. Hitsene fra disseårene kan alle over en viss alder nynne uten å tenke seg om: «Daddy Cool», «Sunny», «Ma Baker», «Brown Girlin the Ring», «Rasputin», «Hooray! Hooray! It's a Holi-Holiday».
Suksessoppskriftenvar en velprodusert blanding av disco og karibiske rytmer, melodier det varumulig å få ut av hodet og noen ualminnelig tåpelige tekster.
Noe band ivanlig forstand var Boney M. aldri. Til å begynne med var det et rent studioprosjekt,klekket ut av den tyske produsenten Frank Farian. Bandmedlemmene var dansere ogsangere som ble hyret inn for å fronte Farians musikk. De bidro ikke stort istudio, men sang selv på konsertene.
Etter at hitsene tørket ut, har ulikeversjoner av Boney M. fortsatt å opptre rundt omkring i verden. Nå for tiden erdet altså Liz Mitchell som holder liv i navnet.
Ingen musikere er å se på scenen på Caledonien i kveld.Mitchell, en sprek jamaicansk dame på rundt 60, og hennes to langt yngrekordamer synger over ferdiginnspilte backingspor. En bronsefarget kjekkas i baroverkropp fungerer delvis som toaster og delvis som mannlig stripper. Handanser, flekser, rister på rompa og har umiddelbart samtlige damer i salen påsin side.
Backingsporene er delvis oppdaterte, og har fått et anstrøkav moderne eurodance. Det låter hardere og mer maskinelt enn på 70-tallet. Menså lenge sangene er gjenkjennelige og enkle å danse til,er det ingen som legger merke til sånt. Det danses, det svettes og allsangen er– utrolig nok – adskillig mer rungende enn under fredagens Slade-konsert påKick.
Noen stor musikk— eller konsertopplevelse er Boney M. anno2012 aldri i nærheten av å skape. Men som fest er det overmåte vellykket. Dessutenblir man full av beundring for Liz Mitchell. En dame som etter alle disse årenepresterer å synge «Rivers ofBabylon» med noe som ikke kan kalles annet enn sjel, fortjener all denapplausen CD'n kan gi henne.