La oss for en gangs skyld begynne med sluttsummen: Denne filmen er en fornem, kunstnerisk illustrasjon til det å se og finne det vakre i det grimme.
Men, vel, vi skal gå mer detaljert til verks: Irina har flyktet fra krig i hjemlandet, hun lider av dype traumer, slik sett. Hun overlever som gateprostituert i Berlin. Først leier hun et hotellværelse, senere får hun en egen blokkleilighet.
Tegningen av henne og hennes tilværelse er dagnært og besk realistisk. Vi tror på henne, både rent psykologisk og som et portrett av en krigsflyktning i dagens Europa.
Så møter hun Kalle. En ung mann med hund, som bor på gaten og tigger småpenger av forbipasserende. Kalle er og blir en påstand fra Doris Dörries side, men han fungerer nennsomt i historien om Irina. I en historie om hvordan to meget forhutlede personer finner hverandre og hvordan deres forhold vokser og blir vakkert. Det vokser og blir vakkert fordi Irina tror og våger å fortsette å tro, og hun artikulerer sin tro overfor Kalle.
Da en kunde dør hos den stadig prostituerte Irina, misforstår Kalle og deres verden går av hengslene. De to og deres forhold stuper tilsynelatende mot katastrofe og fortapelse.
Det er en film som meget lett kunne ha blitt både sentimental og søt. Det gjør den ikke. Doris Dörrie makter å lage dette med balanse, hun beholder den harde hverdagsrealismen og det grimme, samtidig som hun poder inn varme, ja, ømhet i det hele. En ømhet som faktisk blir filmens bunntone og det overordnede mål.
Regimessig er filmen gatenær og tett på. Alba Rohrwacher gir Irina med formbevissthet og skarpe detaljer, vi tror på henne i situasjoner og vi tror på henne som helhet. Vinzenz Kiefer har sterk utstråling og en litt vag, flørtpreget sjarm, noe Kalle absolutt skal ha. Han fungerer som nøkkelhull, Irina er nøkkelen som åpner ham og dermed opplever de sammen, på alle vis, nye rom.
Kort og fyndig: Meget, meget severdig.