Multitalentet Erik Honoré gir endelig ut sitt første soloalbum. Fredag 5. september er det plateslipp med konsert under Punktfestivalen på Kick scene.

For en som vanligvis lytter til pop og rock, er «Heliographs» en spesiell reise i et ukjent musikalsk landskap. Veldig utfordrende. Men når man først begir seg inn i Erik Honoré sitt musikkunivers, og blir der noen runder, så får man mye igjen. Likevel setter man på mange måter tålmodigheten på prøve. Det er lett å sitte og vente på et voldsomt brudd, på en kaskade eller noe som kan løfte det hele ut av den ambiente og innadvendte sfæren. Det skjer bare til en viss grad.

Historien og cven til Erik Honoré er imponerende; forfatter, musiker og produsent. Han har bidratt på over 50 plater med blant annet David Sylvian, Eivind Aarset, Arve Henriksen og Brian Eno. De to norske blant disse er med på «Heliographs». Albumtittelen har elementer fra åpningskapittelet i romanen «Orakelveggen», som er en fantasi rundt frembringelsen av det første fotografiet.

Mesteparten av albumet er innspilt i Honoré sitt hjemmestudio, men mye av kildematerialet er samplinger hentet fra konserter og remixer. En stilig måte å gjøre det på, og det er ingen tvil om at dette er et verk som på mange måter er banebrytende, men som likevel kan knyttes mot annen minimalistisk og ambient elektronika.

Åpneren «Navigators» er en av hovedlåtene her med spilletid på nærmere sju minutter. Svevende, drømmende og utforskende med små drypp av detaljer som holder på lytterens interesse. På «Red Café» dominerer Jeffrey Bruinsma med sin fiolin. Litt folk-jazz-stemning her. Den lengste låten er «Last Chance Gas & Water», som varer i nesten ni minutter. Her er det mye finslipt dramatikk og mye å gå inn med sine mystiske, smånifse lyder og klanger.

Sidsel Endresen låner bort sin stemme på tre av albumets ni låter. Hun er med på å gi albumet et løft med låten «Sanctuary Revisited». Hun synger sårt og fint på en låt som har litt jazz i seg. Før det får vi et kort, dramatisk og voldsomt brudd med den korte «Strife». Avslutningslåten «Departed» har en stemning i seg som gjør at du føler at noe forsvinner eller som er langt borte.

Det som forsvinner er albumet «Heliographs», som både er fylt av delikate og vakre stemninger, og som tillegg har i seg en kunstnerisk sfære som kanskje kan stå fram som enda sterkere etter hvert som årene går.

Slik er det med kunst. Man må venne seg til den, gå i dybden og la den leve sitt eget liv. Erik Honoré og hans eminente musikere, og teknikken han bruker, blir neppe noen gang allemannseie. Men å dykke inn i dette universet var verdt tiden det tok.