Forfatter: Linda Boström Knausgård

Oversatt av Monica Aasprong

Sjanger: Roman

Forlag: Oktober

Dette er fortellingen om jenta som i en alder av tolv år kommer med ukjent opprinnelse til et lite bygdesamfunn nord i Sverige. Skjønt ukjent – bare for barnevernet, bygda og pleiefamilien hun blir en del av. Leseren vet at hun, på samme måte som gudinnen Athene ble født av Zevs, er født ut av hodet på faren som heter Conrad. Han havner på sinnssykehuset i Skellefteå med akutt schizofreni og blir der.

Tolv år og nyfødt. Verden må læres, språket må læres. Fordi alt er så nytt, blir det nytt også for leseren. Fantastiske, vanvittige bilder formes i språket og overrasker gang på gang både piken, som får navnet Anna, og leseren. Anna ser og gir navn, plasserer og setter sammen, og hun skriver brev og får brev, og slik blir språket til.

Hun blir plassert i en familie som alltid hadde ønsket seg ei jente. De hadde to gutter fra før, Ulf og Urban, og var "Kjekke folk. Virkelig normale og fine. Aktive i foreningslivet. Driver mye idrett". De har en viss tilknytning til pinsemenigheten på stedet. Det viser seg at Anna har spesielle evner til tungetale. Hun blir stjerne i bygda og hver eneste søndag må hun frem for forsamlingen og øse av sine gaver. Det ryktes. Folk kommer langveisfra for å oppleve mirakelet. Det er, naturligvis, gresk hun snakker når hun taler i tunger. Til slutt bryter hun sammen under presset og havner på lukket avdeling. Tvangsinnlagt.

Billedbruken blir intensivert. "Rommet hadde vevde gardiner som kjempet for å dekke vinduet, men likevel kom det inn en strime lys og skar over overlegen, delte ham liksom i to, og jeg tenkte at han hadde en lys og en mørk side". Leger, pleiere, turnuskandidater blir viktige på ulike vis. Anna skader seg selv og er suicidal. Depresjonen er farlig dyp. Hun lengter etter lys, får noen glimt, men finner mest mørke. Ord får vridde betydninger, noen blir farlige, andre avsvekkes, noen blir sterke, andre blir svake – ofte helt annerledes enn vi vanligvis forestiller oss. Hele tiden bæres fortellingen av en poetisk grunntone, en overraskende ordknapphet som gjør det lett å lese videre, alt nydelig ivaretatt av oversetter Monica Aasprong. Leseren blir medskaper i en fortelling der bilder avløser bilder og skaper medlevelse med denne sårbare og sårede ungjenta. Det er vondt, sårt, nesten uutholdelig og klaustrofobisk. Men en er litt rikere når en lukker boka til slutt.