KRISTIANSAND: — Det er helt mørkt. Jeg ligger på akutten med øynene lukket. Rundt meg står femten mennesker og spør, kjenner på meg og klemmer på meg. Det første jeg tenker er: «For et rikt land dette er. Her kommer et helt sykehus for å ta seg av ett eneste menneske».

Helge Josdal sitter i sofakroken hjemme i Bokfinkveien i Vågsbygd med kaffekoppen. Det er seks måneder siden den sykemeldte festivalsjefen i Quartfestivalen har snakket med media.

Fremdeles husker han ikke at han har jobbet for festivalen, og fremdeles synes han det er litt skremmende at alle kjenner ham, mens han kjenner de færreste.

Ante ikke hva Quartfestivalen var for noe

  • Tenk deg at du våkner opp i morgen og alle forteller deg at du er ordfører. Og det selv om du ikke kjenner en eneste politiker, sier han. Omtrent like absurd syntes Helge Josdal det var å våkne opp etter å ha falt ned kjellertrappa 31. mai i å r. Da han våknet ante han ikke hva Quartfestivalen var for noe.

Det var daværende styreleder i Quart, Magne Aasheim Knudsen som fant ham liggende bevisstløs og forslått i bunnen av den jernbeslåtte kjellertrappa.

— Legene sier jeg antakelig var bevisstløs idet jeg falt. Skadene på kroppen var så vidt marginale, og de tror jeg ville slått meg langt mer hvis jeg hadde forsøkt å ta meg for, sier Josdal.

Falt om av utmattelse

Etter all sannsynlighet har han falt om av utmattelse, etter et knallhardt år. Kraftig medieeksponering og talløse bekymringer må ha bidratt til kollapsen som ble kraftigere enn noen kunne forestille seg.

— Det første øyeblikket jeg fryktet at noe var galt var da søsteren min og ungene mine kom på besøk på intensiven. Jeg kjente dem igjen, men kunne ikke komme på navnene. Jeg sa ingenting om det, men det gjorde forferdelig vondt. Mye vondere enn de sterke smertene fra fallskadene, forteller Josdal.

Han fikk mange spørsmål av legene. De spurte hvor han jobbet, og om han hadde jobbet mye.

Etter få dager ble han sendt hjem. Der opplevde han å bli isolert og skjermet for tv, aviser og besøk. Og når kona Linda fikk telefoner gikk hun ofte ut av rommet for å snakke.

— Jeg følte at det var slått en jernring rundt meg, og jeg skjønte bare ikke hvorfor. Jeg følte at verden var bitte liten, og savnet ikke besøk. Jeg husket jo ikke vennene mine, så hvordan kunne jeg savne dem? Så kikket jeg under bordet her etter noe å lese, og fant en avis. Hvorfor er det bilde av meg, tenkte jeg, sier Josdal.

Han fikk frysninger nedover ryggen da han så sin egen kronikk, hvor han gikk i rette med Quartfestivalens kritikere. Avisen var fra samme dag han falt ned trappa, 31. mai 2007. — Jeg skjønte ingenting. Jeg visste ikke hva Quartfestivalen var. Jeg bare la avisen fort fra meg og kjente at panikken begynte å komme. Jeg tenkte at det kanskje hadde hendt meg noe kriminelt. Så gikk jeg til Linda og bad om informasjon. Og den fikk jeg, sier Josdal.

Begynte å le

Han begynte å le overgitt da han fikk vite at han var leder for landets største rockefestival, at det var «festivalkrig» og at han hadde vært tungt eksponert i mediene.

Jeg tenkte: Hvordan i huleste har jeg kommet hit, sier Josdal. Den siste yrkeserfaringen han har noe minne av er som rusterapeut på Lolandsheimen. Der sluttet han for ti år siden. Utover sommeren leste han vantro i avisene om festivalkrigen, underskuddet og Quartfestivalens problemer.

Møte venner på ny

— Første gang jeg gikk ut, var til nærbutikken. Da hilste to ansatte på meg og spurte «Hvordan går det, Helge». Da ble jeg veldig usikker. Jeg visste jo ikke hva slags relasjon jeg hadde til dem. Nå pleier jeg alltid å ha med meg en person jeg er trygg på som ankerfeste. En av ungene har ofte vært med meg på butikken for å kunne fortelle meg hvem den og den er. Men alle jeg har møtt har vært omsorgsfulle og bryr seg. Det har vært fantastisk å møte venner på nytt, selv om jeg grudde meg forferdelig da jeg første gang skulle få besøk av en venn. Det jeg ikke har skjønt er at de jeg har møtt igjen har vært like usikre. Vi er alle redde for å bli avvist.

— Har du forandret deg på noen måte som person etter fallet?

— Folk sier jeg er den samme. Jeg hadde veldig trang til å møte Magne (Aasheim Knudsen) igjen ettersom det var han som fant meg. Jeg husket jo ikke hvem han var. Det ble et fantastisk fint møte, og han sa: «Jeg er så glad og lettet, for du er akkurat den samme som før, Helge». Samtidig sier familien om meg at jeg har en helt annen ro nå. Jeg har det ikke så travelt lenger, sier Josdal.

70 timers uke

Det siste året brukte han 70 timer i uka på Quart, og selv om han var hjemme, var han mesteparten av tida på pc-en, i telefonen eller nedsunket i et dokument.

— Og jeg som alltid har sagt at man skal prioritere familien og ikke la jobben sluke seg. Det var nettopp det jeg gjorde, erkjenner han.

Til slutt ble det altså for mye. De siste seks månedene har han brukt til å sette sammen biter av livet han har levd de siste ti årene. Det meste er fremdeles borte.

— Det har vært skremmende å møte folk som jeg ikke vet hva slags relasjon jeg har til. Hvorfor er vi venner? For hvor ofte tenker vi egentlig over de relasjonene vi har? For meg har det vært et privilegium å bli kjent med mennesker på nytt, uten fordommer og forestillinger. Da opplever jeg folk akkurat som de er når jeg møter dem. Som regel sier jeg til Linda etterpå: «Det virket som et bra menneske», sier Josdal og smiler.

Fordi han selv er så åpen rundt det som har hendt ham, og fordi alle vet om det, er mange åpne tilbake om sine egne problemer.

— De er innstilt på samme kanal, hvis du skjønner. Det som går igjen overalt er at ingen synes de har det noe greit. De har det så travelt i livene sine, og samfunnshjulet krever at vi må prestere. Mange ønsker å stake ut en ny kurs.

Har et budskap

— Selv har jeg jo også alltid sagt at familien er det viktigste, men samtidig er det jo ingen på hele Sørlandet som har gått så grundig på trynet som jeg. Det er litt derfor jeg stiller opp på dette intervjuet. Jeg føler jeg har noe menneskelig viktig å formidle, sier Josdal.

Det siste halvåret har han gjenopptatt flere gamle vennskap, og de fleste er med folk han ikke husket å ha kjent.

— Jeg føler meg rik, og har ikke hatt et eneste dårlig møte, sier Josdal.

Men bare én eneste gang har han gått ned hele Markensgate etter det som hendte. Sørlandssenteret var et sjokk. Og det er skummelt når folk bare nikker til ham.

— Jeg går fremdeles gjerne og kikker ned i bakken. Mange er redde for å ta kontakt, men da vil jeg bare si at det aller beste du kan gjøre er å komme bort og gi deg til kjenne.

Fotball og musikk

Til våren vil Josdal tilbake på Start-kamp, for han husker ennå at han er glødende Start-patriot.

— En artig bieffekt av at det øverste laget av hukommelse er skrelt vekk, er at det virker som det er blåst støv av de eldre minnene. Nå husker jeg ting veldig langt tilbake glassklart. Jeg kan for eksempel fortelle en kamerat hva slags fotballsko han hadde på seg i fjerde klasse, sier Josdal.

En annen ting han har beholdt er minnene om musikk.

— Jeg elsker musikk, og deler lidenskapen med datteren min Camilla. Og jeg oppdager ofte at jeg husker tekst og melodi fullstendig til sanger jeg har lagret på pc-en fra 1997 til 2005, sier Josdal. Nå har han tatt i bruk musikk som redskap for å åpne luker inn i den tapte fortida.

— Når jeg hører en sang jeg pleide å spille på vei til jobben på Loland, ser jeg for meg bilen jeg kjørte og parkeringsplassen. Jeg kan se sjefens bil, men jeg kan ikke huske ham. Det jobber jeg fremdeles med, sier han.

— Har du hatt mye angst?

— Angst er jo et belastet ord, men det har vært oppturer og nedturer. Blir jeg frisk eller ikke? Jeg har hatt tunge stunder der jeg frykter for at jeg ikke er like hel. En venninne spurte: «Er livet verdt å leve hvis det ikke kommer tilbake til deg»? Det fikk meg til å tenke. Når jeg skal videre i livet, vil jeg at denne perioden skal ha gjort meg til et klokere menneske. På en måte blir jeg veldig glad når folk forteller meg hva jeg har vært med på. Samtidig er det vondt å ikke huske. Min bror og jeg var for eksempel på guttetur til Formel 1 i Belgia i 1998. Der møtte jeg min store racinghelt Jacques Villeneuve, og da jeg hørte om det hadde jeg bare lyst til å grine, sier han og rister på hodet.

Kroppen husket

  • Min far ringte og spurte meg om jeg ville bli med og spille golf. «Ja, det kan jeg ha lyst til å prøve», svarte jeg. Jeg visste jo ikke at jeg begynte å spille golf i fjor, og jeg kunne ikke finne noe golfutstyr i huset. Linda kunne fortelle at det lå på klubbhuset. Så vi kjørte til Kvinesdal, hvor ikke noen kjenner meg. Jeg visste ingenting om hvordan man spiller golf, før jeg tok tak i kølla og skulle slå. Da var det som jeg ikke skulle gjort annet. Det føltes godt.