MANDAL/KRISTIANSAND : — Se! Jeg ville ha Elvis-sveis, men fikk ikke lov til å bruke brylkrem. Da tok jeg masse vann i håret og skyndte meg ut i kulda. Da frøs håret til is med en gang, og det holdt heldigvis til fotografen hadde tatt bilde, sier forfatter Espen Haavardsholm.
Foran ham ligger et gammelt svarthvitt klassebilde av 13 år gamle gutter på Grim skole. Torsdag leser han fra sin nyeste bok "Dødsøyeblikket og andre noveller" på Haandverkeren i Kristiansand. Da etterlyser han dem han har mistet kontakten med.
— Vi hadde en lærer på Grim skole som manglet den ene pekefingertuppen. Jeg leter etter de gamle klassekameratene mine, så de andre som har hatt den samme læreren må komme og høre meg lese på torsdag. Jeg husker navnene på dem alle, men ikke etternavnene. Bortsett fra Oddleiv Mollestad, sier han.
— Han er kunstner nå.
— Hva sier du? Kunstner? Har'n begynt å male? Det hadde jeg ikke trodd. Vi to prøvde å sjekke jenter sammen. Jeg var altfor sjenert, men han var heldigvis litt mer "på", sier han. Humrer.
Mor som litterær figur
Han mimrer over barndomstiden han hadde i Mandal og i Kristiansand. Moren var nyutdannet lege fra København, og fikk jobb på Mandal sykehus. I to av novellene opptrer legemoren hans som karakter. I den ene, «Avdelingsoverlegens visitt» er hun innlagt på sykehus. Hun blir funnet sammenkrøket under senga av sykepleierne. Hun venter på sønnen som hun ikke har et godt forhold til. I den andre, «Dødsøyeblikket», er hun medisinstudenten som forsøker å underholde sin oppmerksomhetskrevende sønn.— Min mor var et spennende menneske. Jeg var sint på henne mens hun levde, men etter hennes død har jeg skjønt at jeg har lært mye av henne. Jeg ble irritert på henne da jeg vokste opp, men nå som hun ikke er mer, er det de gode tingene jeg husker, sier Haavardsholm.
Han forteller at han ble oppdratt på en annen måte enn de fleste andre på Sørlandet. Det merket han.
— Jeg var et offer for den frie barneoppdragelsen, og hadde lange diskusjoner med klasseforstanderen i religionstimene. Vi var uenig i mange ting, og hun syntes nok jeg var frimodig. En gang bannet jeg i klassen, og sa "faen skjæra". Det hadde aldri skjedd der før, ikke sant. Det som er greit noen steder, er tabu et annet sted, sier Haavardsholm.
Fikk forsoning
Fædrelandsvennens anmelder trillet sekser for boka. "Dypt nostalgisk", skrev Morgenbladet. "Elegant og reflektert i det vanskelige farvannet mellom fiksjon og personlig biografi", skrev Dagsavisen.— Mange forfattere tror de får til mye ved å reise rundt i verden, men det dypeste stoffet en forfatter har, er det man har opplevd selv. I foreldre, søsken, nære venner. Samtidig er det et vanskelig område å gå inn i, det er lett å såre og krenke folk. Som forfatter må man gå løs på de store tingene i livet, sier Haavardsholm.
Selv om han gjorde opprør mot sin mor, gjorde de opp før hun gikk bort. Det var mye han hadde holdt på avstand hele sitt voksne liv, men da hun ble syk snakket de ut om alt. Han forteller om en slags forsoning da.
— Det vil jeg anbefale alle - å ordne opp før noen dør, ellers blir det bare mye verre, forteller Haavardsholm.
Når han nå skal lese fra sin egen bok i Kristiansand, håper han at de gamle barndomsvennene møter opp.
— Jeg har flyttet mye i mitt liv, og har alltid lagt miljøer bak meg idet jeg flyttet. Men hvordan gikk det egentlig med han og henne? Det er noe jeg prøver å finne ut av nå.