- Stolt over å ha laget et så sprøtt refreng

OSLO : — Følelsen ligger der hele tiden. Som en blues. Sier Lars Lillo-Stenberg.

Han har tenkt lenge. Og han snakker lavmælt. Bluesen er følelsen av å ha mer fortid enn fremtid. Det å innse at man ikke kommer til å få tid til alt man har lyst til. For deLillos-sjefen fylte femti i sommer. Bare et år eller to etter han fylte førti.

— Det føles som om jeg ble førti i forfjor. Og siden jeg vet hvor fort det siste tiåret har gått, vet jeg også at det neste kommer til å gå minst like fort, sier han. Og hevder han ikke har forandret seg så mye i løpet av sitt voksne liv.

— Mange sier at de har endret seg veldig. At de aldri kunne gjort ting nå, som de gjorde da de var unge. Jeg føler det ikke sånn. Jeg har aldri vært sånn at jeg måtte roe meg. Jeg var forsiktig og ettertenksom da jeg var ung også, sier han.

Sorg

Han ble voksen tidlig, fordi han ikke hadde noe valg. Hans mor døde brått av hjertesvikt da hun var 51. Lars Lillo var 18. Og fant fort ut at låtskriving kunne hjelpe ham med å bearbeide tapet. Da han returnerte til familiens feriested i Kjerringvik noen uker etter morens død, skrev han "Hjernen er alene". En låt som siden har fått klassikerstatus i norsk musikkhistorie, selv om kanskje de færreste har tenkt over hva han egentlig synger om. Om naturen som står stille. Trærne som krymper. Havet som tørkes bort.— Jeg opplevde det som veldig underlig. Svabergene sto der fortsatt, men var ikke lenger svaberg. Stupeplassen var ikke lenger stupeplass. De var bare millioner av år gamle geologiske fenomen. Det var noe upersonlig og utrivelig over det koselige stedet. Da kom den teksten. Og "hjernen er alene" var det beste jeg kunne si om det, for jeg følte ikke at det fantes ord for å beskrive hvordan jeg hadde det. Det var en sterk sorg, sier han, og forteller at moren var viktig i livet hans. Men også en krevende person.

— Det kan nesten hende at det var litt komfortabelt for meg at hun ikke eksisterte første gangen jeg fikk dårlige kritikker. Hun ville ha ringt og skjelt ut journalisten. Hun var litt sprø, så jeg gikk nok klar av en del ubehageligheter, sier han, og gjør ingen forsøk på å skjule et smil.

— Men det er klart det er tøft å miste moren sin. Og når man er 18 er det for tidlig. Likevel: Det ligger jo i deg. Du vet at du kommer til å miste foreldrene dine en dag. Det er en slags pre-sorg, som alltid fins der. Så jeg vil nesten si at en uforberedt kjærlighetssorg kan være enda sterkere, sier han. Og slår fast at han har skrevet en lang rekke sanger om det også.

Provoserte

I begynnelsen av karrieren skrev han gjerne om forelskelse som noe slitsomt. Noe ubehagelig. Og selv i dag er han skeptisk til kjærlighet som innebærer forelskelse.

— Jeg er litt forsiktig med å tro på den. Den er ikke pålitelig. Men kjærlighet kan ta over for forelskelse. Det tror jeg på, og jeg vet også at forelskelsen stadig kan dukke overraskende opp som en magisk gammel venn inni kjærligheten, sier Lillo-Stenberg, som er gift med skuespilleren Andrine Sæther.

I løpet av deLillos' tretten studioplater har han skrevet om det meste. Han er skeptisk til å kalle seg selv for poet, men er ikke i tvil om at tekstuniverset hans har vært viktig for bandets suksess.

— Absolutt. Det tror jeg er opplest og vedtatt. Spørsmålet er vel hvor viktig musikken har vært. Og svaret på det er at jeg tror musikken også er en stor del av det. Den er viktig for hvordan man opplever tekstene, sier han. Noe bandet fikk bevis på i forbindelse med 22. juli-markeringen i Oslo i år. Da kom det heftige reaksjoner på låten ”Vi ser dere nå”, som mange mente var for eksplisitt. For direkte i beskrivelsene av hva som skjedde på Utøya. Teksten sto imidlertid på trykk i Dagbladet allerede i fjor. Og skapte helt andre reaksjoner.

— Da fikk vi mange hyggelige tilbakemeldinger om at dette var et fint dikt. Så kanskje det var noe med den musikalske fremførelsen som var med på å provosere folk. Det viser jo det jeg nettopp sa: Musikken er viktig for hvordan man opplever teksten.Selv om deLillos har mange låter om livets store spørsmål, er det gjerne de litt mindre seriøse låtene som står høyest hos folk flest. Som "Tøff i pysjamas".

— Er det fortsatt et kick å synge den?

— Ja, absolutt, for det er en spesiell låt. Den står for seg selv. Vi har ingen sanger som ligner på den. Og det er faktisk ganske befriende å synge "Tøff i pysjamas", selv den dag i dag. Når jeg kommer til refrenget merker jeg at jeg er stolt over å ha laget et så sprøtt refreng, som fremdeles har den virkningen - både på meg og på publikum.

Eventyr

"Tøff i pysjamas" var et av kuttene på den aller første deLillos-plata, som kom i 1986. Plata som gjorde Lars Lillo-Stenberg til popstjerne. Noe han selv merket for første gang da bandet hadde konsert på utestedet Sardines i Oslo i desember samme år.

— Jeg kom kjørende i taxi og så en lang kø utenfor. Det var som en magisk eventyropplevelse, det var berusende. Det å se så mange mennesker, etter å ha slitt lenge med å få forståelse for det vi drev med, var et spesielt øyeblikk. Jeg ble lykkelig av det, sier han.

For ting hadde endret seg fort. Han hadde vært den anonyme, den som sjelden kom i prat med mennesker, den som ville imponere folk, men ikke klarte det. Nå var han den alle ville snakke med. Og han erkjenner at kjendisstatusen har positive aspekter.

— På mange måter har det vært gøy. Man kommer i kontakt med mange interessante mennesker. Så har det vært deler av det som har vært tøft å tåle også. Alt maset som er rundt er jo et forstyrrende element, men jeg har levd med det hele mitt voksne liv. Og det er egentlig ikke så annerledes enn folk har det på et lite sted. Hvis du er slakter i bygda, så kjenner alle deg igjen. Alle vet at "der går slakter'n", Det er ikke nødvendigvis så mye verre enn det, sier Lillo-Stenberg.

Mer elgitar

Han snakker fortsatt stille. Tenker seg godt om. Observerer. Noen ville tolket det som sjenanse, men de ville tatt feil.— Jeg vet at folk tror jeg er sjenert, men det stemmer ikke helt. Jeg er nok en som alltid observerer litt, men jeg kan også føre ordet. Det er vel riktig at jeg er litt sjenert på et annet plan, men ikke når det gjelder å snakke. Hvis jeg må gjøre noe jeg vet andre kunne gjort mye bedre, da kommer sjenansen. Og da kommer den voldsomt. Men det møter meg ikke så mye i dagliglivet.

Og aldri på scenen. Der er det få som kan gjøre det bedre. Og til Kilden-scenen kommer han med en rekke nye låter i gitarkassa. Det siste albumet har fått bra anmeldelser, og omtales ofte som bandet på sitt beste. Kanskje fordi Lars Lillo har tatt frem elgitaren litt oftere enn på de siste utgivelsene. Men bandet spiller naturligvis klassikerne også. Og det er mange av dem.

— De gamle låtene er blitt som et stykke natur. Som et tre man blir vant til å se på og ha rundt seg. Det er det jeg tenker på når jeg spiller de gamle sangene: Kulturen som har oppstått rundt dem. Og det er fint å ha det til felles med publikum. At disse låtene har eksistert så lenge i våre liv.