ARENDAL: — Dette er jo som å være hjemme på hytta til bestefaren min, sier George Pettit, og myser over sundet mot sørlandsk vegetasjon på Hove-stranda.
Tirsdag kveld leverte Alexisonfire en konsert på Hovescenen det luktet svidd av. Vi traff Pettit på stranda noen timer tidligere.
George Pettit er vokalist i Ontariobandet Alexisonfire, som spilte som andre band ut på åpningskvelden på Hovescenen. Bandet er inne i sitt tiende år, og faller inn under kategoriene ”screamo” og ”melodic hardcore”. For de uinnvidde: Melodisk, tung rock/punk med ru, skrikende vokal. Musikkstilen har røtter tilbake til band som Bad Religion.
- Folk spør hva vi høres ut som. Da svarer vi at det ligner litt på to katolske skolejenter i slåsskamp med kniv, gliser han.
Alexisonfire består foruten Pettit, av Dallas Green (gitar og vokal), Wade McNeil (gitar), Jordan Hastings (trommer) og Chris Steele (bass). Bandet er ett av de aller mest etterspurte på Hovefestivalens diskusjonsforum på nett.
Villmarka
Pettit vokste opp sør i Ontario i Canada, og for de som er gamle nok til å huske tegneserien ”Ontarioulvene” fra 80-tallets Præriebladet , er likheten med hovedpersonen Kaptein Mark slående.
— Det er jo oss. Ontarioulvene, sier Pettit og humrer, da Fædrelandsvennen viser ham bilder fra tegneserien, som opprinnelig er italiensk, og var aldri i bladhyllene der Pettit vokste opp.
Pettit avviser at det er alle hytteturene i villmarka med bestefaren som har inspirert ham i retning hardcoremusikk.
- Vi fiska mye abbor. Det er lenge siden jeg har sløya fisk nå, sier Pettit, nikker langsomt for seg selv, og savner tydelig naturopplevelser.
— Jeg kommer i så rolig og avbalansert modus når jeg er ”in the wilderness”, som her, sier han, og slår ut med handa.
Fyll og fanteri
For få år siden var Alexisonfire henvist til å gjøre spillejobber på kneiper med plass til maks 200. — Det er jo vår skyld. Vi valgte en musikkstil som ikke er særlig lukrativ. At vi bookes rundt overalt nå er utrolig gøy, vi har vært veldig heldige, sier han. Bandet ble startet i 2001 i byen St Catharines i Niagara-regionen av Ontario.
Da var karene i bandet i 18-årsalderen, og inspirert av screamoband som Love Lost But Not Forgotten og The Locust.
— Wade ( McNeil) spurte om jeg ville være med og starte et screamoband, og vi ga full gass og levde rockeklisjéen helt ut i mange år.
- Fyll og fanteri, med andre ord?
— Ja, men vi har nok modnet som mennesker og musikere, forsikrer Pettit.
Vi kikker på ham. Er villdyret vekk? Hvor er ontarioulven?
— Den er der, den kommer nok sterkere fram på scenen enn privat. Vi lever bare ikke så rått lenger, jeg har jo stiftet familie, sier han. Sønnen hans er seks måneder, og Pettit får det rolige villmarkssmilet igjen når han snakker om sønnen.
Lakterende stripper
Bandnavnet er tatt fra en lakterende (dvs melkesprutende), strippende slangekvinne som het Alexis Fire.
- Hva tenkte dere egentlig på da dere tok det navnet?
- Haha. Vi regnet nok ikke med å sitte her ti år senere på Hovefestivalen i et intervju og bli spurt om akkurat det.
Pettit har levd klisjéen. Ingen tvil om det, men nå er han opptatt av å fortelle om alle de ville tingene i preteritum.
Hele bandet tatoverte blant annet ordet ”YETI” på tærne sine under en turné for noen år siden. Etter ”noen øl”.
— Jeg synes det ble et fint minne, sier han, og drar av seg sokken for journalisten, litt tvilende.
— Vil du virkelig se tærne mine?