Det er ikke i romankunsten, men i lyrikken det mest spennende skjer for tida. I fjor fikk vi Rebecca Kjelland og Erlend Nødtvedt, i år kommer debutanten Aina Villanger. Det er så bra at man må spørre om romankåte lesere egentlig har gjort seg fortjent til dette.

Villangers bok er et langt dikt i tre deler. Den første skildrer fødselen og oppveksten til et «ru», som på Villangers dialekt (Skien? Grenland?) betyr «du». Dette «ru» får på slutten av første del en oppvåkning som dikter, hvor hun finner sin egen stemme: «foru skreik ikke mere // ru skreiv». I andre del skildrer hun jordklodens skapelse og menneskeslektens utvikling, fra amøben til det moderne mennesket. Millioner av års historie oppsummert på 11 sider! Frekt og imponerende. I tredje del dukker det opp et «jeg», som påstår å ha ledsaget «ru» på veien. Det er uklart hvem dette er, men jeg oppfatter det som en annen side av «ru»: «det var jeg / som åpna rine øyne / så ru så klart under vann». Vannet er det flytende habitat som tittelen refererer til. Her har livet sitt utspring. Fostervann, havvann.

Noen vil ha det til at Villanger har gjenopplivet det antikke kosmologiske lærediktet, slik vi kjenner det fra Lukrets’ «Om tingenes natur». Men det er neppe lenger mulig å skrive en natur— og verdenshistorie på vers. Villangers bok handler i stedet om skapelse på flere plan: om å fødes inn i verden, om å finne sin stemme, om å skape seg selv ved å skue tilbake på artens opphav og utvikling.

Noen passasjer er praktfulle. Det gjelder særlig fødselsskildringen i første del og urtidsskildringen i andre del. Her er et eksempel: «alger svaia tare om te tang / koraller grodde over i havrev / plankton svinga om te manet / anemoner vifta fjær te tentakler / huer vrengtes opp a nakker / virveldyr virvla rundt te fisk / øyer skvistes ut a huer / larver sovna inn i pupper / finner vokste ut te bein / amfibier krabba opp på stranda / slanger sprakk ut a egg».

Dette er som å kjøre en film med bilder tatt med tusen års mellomrom. Det er særlig verbene som fanger inn metamorfosen: svaia – grodde – svinga – vifta – vrengtes – virvla – skvistes – sovna osv. Villanger fremstår som en verbets dikter, i tradisjonen fra Bjørnstjerne Bjørnson og Rolf Jacobsen.

Andre passasjer er ikke like vellykkede, som når menneskehetens kompliserte historie skal skildres. Da blir det mye oppramsing, mange abstrakte ord og mindre variert verbbruk. Min kritiske innvending går på det jeg oppfatter sin et individualistisk syn på personlig utvikling. «Ru» blir stående merkelig alene i sine omgivelser og med sin historie. Med unntak av en elsker, glimrer nære tilknytningspersoner med sitt fravær: foreldre, søsken, slekt og venner. Men er det ikke nettopp evnen til å danne sosiale bånd som har gjort mennesket overlevelsesdyktig som art?

Bjarne Markussen

langsang.jpg