DARK SEASON
Når: Fredag kveld
Publikum: ca 400
«We're going down memory lane» sier Liz Mitchell fra scenen på Caledonien. Discokulene er på plass og jentene kledd i glitter fra topp til tå. Boney M tok oss med tilbake til 70-tallet fredag kveld og publikum var i ekstase, men det skulle vise seg at alt var så mye bedre før.
Liz Mitchell er det eneste originalmedlemmet igjen i gruppen som ble formet i 1976 med Marcia Barrett, Maizie Williams og Bobby Farrell. På 80-tallet og frem til i dag har Boney M opptrådt med forskellige medlemmer og besetninger, og nå er Mitchell den eneste igjen fra originalbesetningen.
Mitchell begynner med en acapella-låt, hvor publikum uforskammet prater henne i senk. Deretter blir vi dratt rett tilbake til discoens storthetstid med låten «Sunny». Publikum stormer inn i lokalet og de norske, stive hoftene settes igang. Mitchell står i spissen med sin søster og datter bak seg som korister. Like etter kommer Tony Ashcroft, Bobby Farrell sin overtager, på scenen. Det spilles i overkant på sex, og vi er ikke langt ute i konserten før Tony Ashcroft er skjorteløs og rister på både bryst og rompe.
Stemmen til Mitchell er spiss og nasal
Allsangen er der fra starten, men settes opp et gir under låten «Hooray! hooray! It's a Holi-Holiday» og «Brown Girl in the Wind». Boney M har mange hits å ta av, og det er ikke rart det blir god stemnig i salen. Det dukker til og med opp noen cover-låter i løpet av settet med Bob Marley & The Wailers sin låt «No Women, No Cry» og ikke minst The Melodians sin «Rivers of Babylon» som ble popularisert av Boney M. Mitchell tar også en soloversjon av «Let it be». Dette gir konserten en liten variasjon, og arrangementet inneholder noen spennende reharmoniseringer. Hadde det vært liveakkompagnement, ville dette vært konsertens høydepunkt.
Singalongen er selvsagt med på å gi konserten mangel på dynamikk. Stemmen til Mitchell er spiss og nasal, og skjærer seg veldig ut av lydbildet. Det låter surt og mot slutten mister hovedpersonen stemmen helt.
Dette er en konsert som lever av nostalgien, og ingen spesiell musikalsk opplevelse. Det kunne like godt vært hvem som helst som fremførte disse låtene, og publikum ville vært like fornøyde.
