Idol-konkurransen går ut på å kåre den beste. Hundrevis stiller, måler seg mot hverandre, kastes ut, tråkkes på, brukes og forbrukes. Til slutt står én igjen, mer eller mindre velfortjent. For noen blir det opp som en bjørn og ned som en skinnfell, for andre kan det kanskje bli åpningen til en artistkarriere. Troen på at det går an å dukke opp fra folkedypet og nærmest ved et lykketreff bli idol, er åpenbart sterk. Så møter man en sjelden gang den store kunstneren, han eller hun som unndrar seg sammenligning, som vi i gamle dager ville kalt genial, men som vi ikke lengre kaller det fordi ordet er blitt ubrukelig, bortsett fra i idolsammenheng. Leif Ove Andsnes er en slik. Han er best, og han behøver ikke stille i noen konkurranse for å vise det. Han kan rett og slett bare sette seg til klaveret og spille, så skjønner vi det. Han er bare seg selv, gjør jobben sin, og er altså best. Det er beundringsverdig. Skulle jeg ha et idol måtte det være ham. Men jeg velger å kalle ham ideal. I Store norske ordbok kan vi lese at idol betyr avgudsbilde eller gudebilde, blindt beundret person, ideal, og det henvises til at popsangeren er et idol for mange tenåringer. Derfor er jeg faktisk fremdeles i nærheten av idolbegrepet når jeg kaller ham mitt ideal. Da Leif Ove Andsnes i 1988 var i sitt nest siste tenår, 18 år gammel, var han solist i Griegs a-mollkonsert med Bergen Filharmoniske Orkester i avslutningskonserten til Festspillene, den yngste solist i denne sammenheng noensinne. Og han gjorde det med sensasjonell bravour. 16 år er gått, og i dag er «Andsnes ({hellip}.) en så anerkjent pianist som det nærmest går an i våre dager», som det het i Dagbladet for en uke siden. Under tittelen «Andsnes gir jernet» intervjues han i forbindelse med utgivelsen av Mozarts klaverkonserter nr. 9 og 18. Anerkjennelsen er ikke bare nasjonal, den er i høyeste grad internasjonal. Det heter seg at vi har så mange dyktige pianister i Norge nå for tiden, og at opptil flere andre nok er i samme klasse som Andsnes, men det er bare plass til én slik norsk stjerne på den internasjonale himmelen. Jeg tror ikke det er sant. Jeg tror de andre nok er nesten like gode, men bare nesten. Leif Ove Andsnes er best. Så enkelt er det. Han er så god at han vel er så nær det en utøver innenfor klassisk musikk kan komme idolstatusen, om det da skulle være noe å trakte etter. Hver uke sender plateselskapet EMI ut sitt «News», et blad som går til forhandlere og presse og som presenterer nyhetene i handelen denne uken. For en gangs skyld var det i uke 41 ikke en popartist som frontet bladet. Den uken var det EMI Classics som fikk lov til å bære oppslaget, med Leif Ove Andsnes og hans nye Mozart-innspilling.Inni bladet presenteres en komplett oversikt over innspillinger med Leif Ove Andsnes på EMI og Virgin Classics, og det er en uhyre imponerende liste. 28 cd-plater er listet opp. Det er verker av Brahms, Chopin, Debussy, Janacek, Nielsen, Ravel, Schumann, Dvorak, Grieg, Tveitt, Johansen, Valen, Sæverud, Haydn, Liszt, Rachmaninov, Schubert og Szymanowski. Det er Andsnes i samspill med Ole Edvard Antonsen, Truls Mørk, City of Birmingham Sympony Orchestra og Simon Rattle, Lars Anders Tomter, Christian Tetzlaff, London Symphony Orchestra og Sir Colin Davis, Sarah Chang, Berliner Philharmoniker og Mariss Jansons, Bergen Filharmoniske Orkester og Kitayenko, Det Norske Kammerorkester, Oslo Filharmoniske Orkester og Paavo Berglund, Ian Bostridge og enda noen til. Ta en titt på reiseprogrammet for den fremdeles unge pianisten: 1. oktober Oslo, 3. Gøteborg, 4. Køln, 5. Düsseldorf, 10. Berlin, 12. Hamburg, 16. New York, 20. Chicago, 23. Vancouver, 25. San Francisco{hellip}. nokså internasjonalt, må en vel kunne si. Eller ta listen over noen av utmerkelsene og prisene: I år var han en av seks nominerte til Artist of the Year (som han riktig nok ikke ble, men så avgjøres det jo med folkeavstemning på internett, da, og vi er jo få her i landet), Gramophone Award Winner and Best of Category (Concerto) for innspillingen av Griegs og Schumanns klaverkonserter sammen med Berlin-filharmonikerne og Mariss Jansons, 2002 Gramophone Award for Schuberts Klaversonate i a-dur og samme år Den Kongelige St. Olavs Orden i Norge. I 1999 fikk han Anders Jahres kulturpris. Han har mottatt seks Spellemannspriser og én Årets Spellemann (1998). På hjemmesiden hans ligger ikke en komplett liste over priser og utmerkelser, men et utvalg, og det teller 27. En kritiker i The New York Observer beskriver Leif Ove Andsnes slik: «Av utseende er Mr. Andsnes så fjernt fra den romantiske stereotypen på en klavervirtuos som du kan tenke deg. Han dropper kjole og hvitt til fordel for en enkel sort jakke og skjorte som kneppes helt opp i halsen, uten slips. Håret ser ut som luggen på naboen over gata som kanskje stikker over for å hjelpe deg med et eller annet, hans måte å være på antyder at han simpelthen er her for å gjøre hva han gjør og gjøre det best mulig».Akkurat slik er det man har lært ham å kjenne for eksempel under Risør Kammermusikkfest, der han hvert år, på tross av et verdensomspennende konsertliv, er 100 prosent til stede med hele seg — pianistisk, humoristisk, menneskelig, jovialt, upretensiøst, seriøst, ujålete, vennlig - kort sagt nærværende på alle måter. Så annerledes enn alle idolene som hauses opp og skyves fram, som brettes ut og blåses opp, og som rett som det er faller sammen igjen og blir borte. Få av dem aner hvilket slit som ligger bak en ekte kunstnerkarriere slik Leif Ove Andsnes har det. Likevel har fyren det moro. Han behøver ikke si det, vi skjønner det når han spiller. Kanskje enda tydeligere nå som han spiller Mozart.