KONSERT/

PERFORMANCE

Elverhøy

Av og med Helene Bøksle.

Totalt 45 medvirkende inklusive et sterkt lag av musikere.

At fredag 24. september, to dager etter høstjevndøgn, skulle bli noe i nærheten av den fineste sommerkvelden i 2004 er jo bortimot utrolig. Solen varmet hele dagen, kvelden kom med stjerneklarhet og måneskinn og temperatur som innbød til uteliv. Og uteliv ble det også denne kvelden.

En anelse høstgule trær lyste mot publikum da vi stille og andektige beveget oss innover i den lyssatte naturperlen. Belysningen innover mot Ravnedalens hjerte var slik at trolske stemninger lå nær. Jørn Ruuds lyssetting denne kvelden viser hvilke enorme muligheter som ligger her ubenyttet. Noe å tenke på for Parkvesenet?

Trolsk var det også når noe mørkt og rart begynte å leve i den tørrlagte fontenen. Her fødtes så alvene, og trollene. Ut myldret de til toner, først fra synth, så fra band, så fra stemmer.

Helene Bøksle på scenen sammen med en mengde musikere. Andre sangere plassert rundt om i dalen, på en stein, en høyde, en knaus. Senere Tori Wrånes plassert langt oppe i fjellsiden, i et overheng. En av sangene var ledsaget av Kristian Landmarks film for anledningen, en slags Norge-rundt-film i enormt tempo, med sjumilssteg får en vel si.

Den ene folketonen etter den andre kom, i forskjellige arrangementer. Noen ganger nesten a cappella, andre ganger med tett band rundt, noen ganger med flotte solister i bandet, andre ganger med improvisasjoner som lå langt over i et landskap av jazz og rock, mer enn i folketonens verden.

Det ble galt når Tori Wrånes stemme, da hun hang høyt der oppe i fjellsiden og sang, når stemmen kom fra høyttalerne på scenen. Det burde selvsagt vært uten forsterking. Det ble også galt når man ser en cellist sitte på scenekanten og spille, og det ikke er mulig å finne celloen i lydbildet. Det ble rett og slett pøst på med lyd i alt for stor grad. Tusser og troll, og i særdeleshet alver, har en lei tendens til å fordufte når lyden blir for sterk. Det burde lydfolkene ha tatt hensyn til.

Ellers var det nok av fortryllelse og fortrollelse igjen i arrangementet til at de aller fleste av oss ble ganske ettertrykkelig forført.

Helene Bøksle har noen uomtvistelige kvaliteter som sanger, aller mest som folketonesanger. Og det var det hun var denne kvelden. Kvalitetene blir aller tydeligst når hun vrenger til med det sterke uttrykket. I de dempede partiene gjør hun ikke det samme inntrykket. Derfor er avslutningsnummeret Heiemo og nykkjen en sikker vinner. I den gir hun seg hen, eksponerer seg.

Selv understreker hun gleden og verdien av å jobbe sammen med dyktige musikere. Det har hun rett i. Men samtidig skal det sies at hun helt alene på scenen, med en vuggevise eller en brureslått, gjør et uutslettelig inntrykk.

Emil Otto Syvertsen