Ektemannen anklager Victoria: Hun burde som lege ha forstått at noe var fatalt i veien med sønnen. Hun er, mener ektemannen, for jobborientert, for effektivitetsjagende, hun ser ikke sine nærmeste slik de er, hun ser bare sitt eget bilde av virkeligheten.
Etter sønnens begravelse søker hun jobb over grensen, i Trysil, et vinterlig Trysil.
Jobben er en ren flukt. Men, som du vet, en kan ikke flykte fra sin egen smerte, sin egen ubalanse.
Så, gjennom et vondt drama som kanskje er et selvmord, kanskje en ulykke, pluss et møte med en enslig far (Kristoffer Joner), begynner hun å sette sammen bitene av seg selv igjen. Og et håp, en livsgnist, en vilje begynner å vokse i henne. Det er som å se rennende vann under et lag is.
Tross sitt vonde tema og sitt frosne vinterlandskap, føles dette som en varm film.
Og dét skyldes at i bunn er det hele tiden en tydelig tråd av medmenneskelighet, av forståelse, av håp.
Sjeldent har en debutfilm vært så renslipt, så disiplinert, så skulpturelt fullendt som her — bravo!
Et minus: En scene utvikler seg til en musikkvideo. Det ser en ofte i norsk film for tiden. Det er en billig kunstnerisk løsning, metoden fremstår ofte mer som et musikalsk, lite hvileskjær. Så også her.
Gjennom markedsføringen kan en få det inntrykket at Kristoffer Joner innehar hovedrollen. Det er Annika Hallin som er filmens fokus. Og hun bærer dét fokuset med dyp forståelse for sin persons smerte og bevegelser, og fremfører det med váre og klare uttrykk.
Notér navnet: Sara Johnsen.
Varme i frossent landskap
Vinterkyss
Norge 2005
Regi: Sara Johnsen
Manus: Sara Johnsen og Ståle Stein Berg
Skuespillere: Kristoffer Joner, Annika Hallin, Linn Skåber, Fritjof Såheim, Michalis Koutsoginnakis, Gøran Ragnerstam