Anne B. Ragde:
Lille Petter Edderkopp
Tiden. Hyggelig om ondskap? En skulle i utgangspunktet ikke tro det var mulig. Så vil en da, i en form for forsvarsstilling i henhold til "hyggelig"-utsagnet, hevde: Anne B. Ragdes irrasjonelle morderfigur, en eterisk, forskrudd type som synes å ha et ekstra ondskapsgen i forhold til de fleste av oss, virker like konstruert som en Reodor Felgen-oppfinnelse.
Men, et viktig "men" nå: Det forhindrer ikke at dette blir et stykke levende litteratur: Språklig spenstig, det er Anne B. Ragde alltid, oppfinnsom, ledig og logisk i denne rent kriminalistiske strukturen, og med en vitaminsterkt bagasje av iakttagelser som en kun kan karakterisere dithen: Snerten og skarpthogd. For eksempel iakttagelser/kommentarer over den faglige ekspertises arroganse og maktkjæling, deres "Du skal ikke komme her og komme her"-holdning. Og over visse kommunalt ansattes angstinngytende regulerte arbeidslinjer. En del av romanens strømførende elementer ligger i slike iakttagelser og fremførelsen av dem, hvilket vil si Ragdes sikre, poengterte språk. Og vi gjentar: Kriminalistisk er dette vanntett, etterforskningens krøll og linjer, dens figurer og situasjoner tar vi til oss. Vi tar til oss litteraturprofessor Siri Taraldsen som på grunn av en brukket ankel nesten blir vitne til mord. Og vi tar til oss etterforsker Tommy Hansen, beintøff og myk i en ikke-eksentrisk blanding. Og vi tar til oss Anne B. Ragdes morder. Vi tar ham til oss, fordi Bragdes morder føles som en en tegnebordkonstrukson. Men blir en tegnebordkonstruksjons gjøren og laden effektivt og ledig presentert for oss, kan den bli riktig så levende. Som for eksempel en dyster silhuett i et Stephen King-landskap . Knut Holt