Gabriel Homme:
Stående måne, liggende matros
Roman
Aschehoug Det er knyttet stor spenning til Gabriel Homme, eller mer presist, Gordon Hølmebakks, skjønnlitterære debut. Gjennom mer enn tre tiår var han sjefredaktør i Gyldendals utenlandsavdeling. Han har redigert fornemme romanserier som "Kolon", "Vita", de blå novellesamlingene og flere antologier. Etter at han for tre år siden gikk av med pensjon, har han gitt ut et par bind av Agnar Mykles etterlatte manuskripter. Nå står han fram som skjønnlitterær forfatter under pseudonymet Gabriel Homme. Han skuffer ikke sine lesere!
Forlaget lanserer boken som en thriller. Og det er for så vidt dekkende, men "Stående måne, liggende matros" er en psykologisk roman klippet ut av 90-årenes virkelighet. Hovedpersonen, Sigvald Berge, er ansvarlig for kobberstikksamlingen ved vårt ledende museum for bildende kunst. Han opererer i et internasjonalt miljø, og har selv gitt ut en rekke kunsthistoriske arbeider. Det er på en reise fra Spania til Oslo, med et ufrivillig opphold i Amsterdam, at Sigvald Berge virvles inn i en serie tildragelser som får kriminalromanens overtoner. Men la oss legge thrillerbegrepet til side. Hølmebakk skriver om menneskets ubotelige ensomhet. I et av de første kapitlene får Sigvald Berge beskjed om at broren Ansgar er død. Ansgar var det menneske han var mest fortrolig med, kanskje den eneste han virkelig elsket. Samme dag gjennomfører han et møte i kunsthistorikerlauget uten å nevne sin sorg. "Hans opptreden under middagen, eller for den saks skyld hans ro i timene som var gått forut for episoden i trappen opp til arbeidsværelset, hadde ikke hatt det fjerneste med spill å gjøre. Det var bare at hans indre var blitt et hus med mange rom." Selv om møtene mellom Sigvald Berge og Haldan Lemvig, de to hovedpersonene, har sin egen akselererende dramatikk, er det Berges opplevelse av sin egen situasjon som gir romanen nerve. Berge eier fiskerhuset Kamferhof, på en øy i nærheten av Oksø. Hølmebakk er tilbake i sin egen landsdel, i Svinør, Åvik, på Vårøyene, og Sesøy der han møter Josefa, Bertinius og Tønnes. Han legger sin kjærlighet i beskrivelsen av skjærgårdslandskapet vest for Mandal og Hille-landet. Alt dette blir et korrigerende bakteppe i Sigvald Berges forsøk på å finne seg til rette i sjelens hus med de mange rom og stengte dører. Her er forfatteren på høyde med det beste i nyere europeisk litteratur. Gordon Hølmebakk bruker bevisst kriminalromanens form for å fortelle historien om vår tids mennesker, folk som har status, som tilhører den lille elite med oversikt og kunnskaper. Han kjenner det litterære miljøet, han kjenner museene i Madrid, Amsterdam og Roma. Han presenterer miljøets frustrasjoner. Og den ødeleggende ensomheten. I det dramatiske sluttkapittelet hvor Berge blir tvunget på kne, "svømte han utover mot odden. Småbølgene brast mot øynene og pannen, og hele tiden holdt han blikket festet mot solskiven hvor mørke flekker flimret grønt over mørjen av ild." Det gir romanen identitet og nerve. Den lever i leserens sinn lenge etter at siste side er vendt. Jens Vetland