BOK
Boken om Blanche og Marie
Forfatter: Per Olov Enquist
Roman
Oversatt av Bodil Engen
Forlag: Gyldendal
En ny roman fra en av Nordens fremste forfattere imøtesees alltid med stor forventning. Og særlig etter Enquists to storartede og originale romaner, Livlegens besøk og Lewis reise. Kjærlighetens vesen og vilkår har vært et gjennomgående tema i mye Enquist har skrevet, og i Boken om Blanche og Marie fortsetter han denne utforskingen. Enda mer enn i de to foregående bøkene er vi nå midt inne i det enquistske univers. I en verden der det personlige, det menneskelige er så intimt forbundet med et ytre historisk hendelsesforløp. Bakom aner vi Enquists egne erfaringer med kjærlighetens vekstvilkår fra hans oppvekst i Nordbotten, og linjene fra den boken som kom i 1991, Kaptein Nemos bibliotek, er tydelige. Vi er i Enquists romanunivers på godt og ondt.
For som så mange ganger tidligere handler det også denne gang om bølger på modernitetens osean, om avgjørende konfrontasjoner mellom gammelt og nytt. Denne gang er det Marie Curie, to ganger nobelprisvinner og oppdageren av radium. Og hennes venninne og assistent, Blanche Wittmann. Som Maries assistent ble hun etter hvert så stråleskadet at hun måtte amputere begge bena og venstre arm. Hun var også kjent som den da verdensberømte nevrologen Jean Martin Charcots favorittpasient. Han var berømt for sine seanser og hypnosebehandling av hysteripasienter. Både Freud og Strindberg overvar hans seanser. Blanche var lenge pasient på det kjente La Salpêtrière-sykehuset i Paris der Charcot arbeidet. De to hadde et kjærlighetsforhold. Marie Curie ble enke i 1906 da mannen Pierre omkom i en trafikkulykke. Noen år senere vikles hun inn i et hektisk kjærlighetsforhold til en gift mann, kollegaen hennes, Paul Langevin. Skandalen var et faktum og en offentlig skittentøyvask nærmest uten sidestykke i franske aviser dempes ikke engang av at Marie Curie i 1911 mottar enda en nobelpris, denne gang i kjemi.
Det er Blanche som skriver sin og Maries historier i tre såkalte spørsmålsbøker. Fortellingen om disse to kvinnenes intense og lykkelige, men samtidig smertefulle og ødeleggende kjærlighet til to menn. Marie får siste delen av sitt liv skyggelagt av at hun forelsket seg i en gift mann. Blanches forhold til sin lege skulle bli en sterk hemsko for hennes egen utvikling.
Enquist vil i denne boken vise at selv under de vanskeligste og mest håpløse forhold så er kjærlighetens kraft sterkere enn noe annet. «Amor omnia vincit», kjærligheten overvinner alt, hadde Blanche skrevet på omslaget til de tre spørrebøkene sine. Og det er henne, den hysteriske, den stråleskadde og den amputerte Blanche som står i sentrum for boken. For hun har ikke mistet troen på kjærlighetens kraft. Den lever på tross av de omkringliggende «verdslige» forhold slik at vi på sett og vis nærmer oss det kristne kjærlighetsbegrepet. Slik sett er dette en bok som griper og rører dypt. Likevel forundrer det meg denne gang hvordan Enquist gjør bruk av det historiske materialet han benytter. For selv om han i et lite etterord bedyrer at «dette er en roman», veves de historiske fakta så dypt inn i fiksjonen at man undres over hva som virkelig har hendt av det som beskrives og hvilke personer som virkelig har eksistert.
Torbjørn Trysnes