Det er femten år siden Morten Øen debuterte med diktsamlingen I grønnskyggene. Allerede da fremsto han som en særdeles språk— og formkresen ordkunstner. Så fulgte ni poesibøker. Den siste, som kom ut i fjor, bar den betegnende tittelen Ti. Den ser foreløpig ut til å ha avrundet et konsekvent lyrisk forfatterskap, for nå har Øen «debutert» på nytt - som romanforfatter.

Det mest særegne ved romanen Øyets trang til mykhet er fortellerposisjonen. Vi møter en «han» som henvender seg til et «du». Perspektivet er konsekvent hans, slik at vi - paradoksalt nok - får en slags forkledd jeg-fortelling. Denne doble fortellerinstansen skaper en spennende tvetydighet i teksten: En nærhet i og med du-henvendelsen som gir romanen et visst dagboks- eller brevpreg - men samtidig en sterk avstand i og med tredjepersons-posisjonen. Jeget gjør seg til flue på veggen, til en følelsesløs observatør.

Hovedpersonene, som altså ikke er navngitt utover pronomenene «han» og «du», befinner seg i en ganske spesiell livssituasjon: De venter sitt første barn. Hun ligger på fødestua og forbereder seg på keisersnitt. Han går til og fra - mest fra. Samtidig eksponeres hans problem i forhold til kvinner og seksualitet ved at det antydes et mulig incestuøst forhold til ei søster, og ved at han stadig reiser hjem for å videofilme en nabokvinne som kler av seg. Den tilsynelatende kyniske atferden han legger for dagen, dekker over et sinn i oppløsning, noe som også understrekes ved den overraskende slutten - som ellers kan virke noe påklistret. Detaljene skal ikke røpes her.

Inntrykket av dekkoperasjon styrkes ellers av at han innimellom trekker seg tilbake til en hybel han har hatt fra før han traff henne, og som hun er uvitende om. Det mentale panseret han omgir seg med, ser ut til å være en form for pseudoidentitet han prøver å holde et indre opprør i sjakk med. Filmingen er viktig her, men også et påfallende og avstandsskapende medisinsk vokabular han holder seg med i sine lange, indre monologer. Her tydeliggjøres forresten også et psykologisk lag i teksten der deler av atferden gis en indirekte forklaring. Vi får nemlig vite at han har bakgrunn som medisiner, men at han forlot bransjen etter en sterkt traumatisk opplevelse.

«Han»-fortelleren fremstår på mange måter som dypt splittet. På overflaten mangler han evnen til empati. Samtidig - i enkelte av sine dagdrømmer - åpenbarer han andre sider, en «øyets trang til mykhet»? Og han lufter av og til noen refleksjoner om at ting kunne vært annerledes: «Kunne han valgt ville han vært poet, lidende og elskende som Novalis».

Morten Øens første roman gir løfter om en ny og spennende dreining i forfatterskapet. Språklig er Øyets trang til mykhet et briljant stykke litteratur. Langt på vei har forfatteren også ellers lykkes med prosjektet, selv om jeg altså er litt forbeholden med hensyn til «løsningen» i siste del.

Oddbjørn Johannessen

BOK

Øyets trang til mykhet

Roman

Morten Øen

Oktober forlag