KRISTIANSAND: – Det er 22. juli, og klokken er 17.22. Da befinner Anders Behring Breivik seg på Utøya. De første skuddene er avfyrt, og han er på vei mot hovedhuset. Men så stanser han et øyeblikk. Og det er dét øyeblikket jeg beskriver i teksten min. Jeg går inn i hans hode, sier forfatter Terje Dragseth.

Han er én av 26 forfattere som beskriver reaksjonen på terroren i Norge i sommer i boka «Respons 22/7», sammen med blant andre Karl Ove Knausgård, Gunstein Bakke og Paal-Helge Haugen. I sin skjønnlitterære tekst «22/7 17.22» tar Dragseths tekst opp massemorderens tanker.

— Morbide inntrykk

– Hvorfor ville du skrive om dette?

– Fra de første nyhetene om dette kom ut, så gjorde det et dypt inntrykk på meg, det er en begivenhet vi aldri vil glemme. Jeg blir skjelven bare jeg tenker på det som har skjedd. Det er grusomt. Men i stedet for å fortrenge det, må vi ta det inn over oss i all sin grufullhet for å lære. Jeg håper min tekst kan bidra til det. Så da forlaget spurte meg, sa jeg ja med en gang, uten betenkeligheter, sier Dragseth.

Teksten hans åpner slik:

«Ja. Slik var det. Det sto klart for ham. Han tok øynene fra utsikten og snudde seg for å gå den andre veien opp mot huset. Kunne en unngå å ha lagt merke til vanene han hadde lagt til seg? Særhetene, skavankene? Det var forbløffende at en mann med hans intellekt kunne synke så dypt – nei – det var for kraftuttrykt – kunne være så avhengig av andre menneskers bifall som han var. Men tenk bare på hva han hadde utrettet!»

– Hvordan var det å «gå inn i hans hode»?

– Det gikk ei stund fra det skjedde, til jeg skrev teksten. Jeg fikk lest en del aviser med beskrivelser av denne mannen, blant annet at han hadde vært hos frisøren like før dette skulle skje. Det er en sinnssykt normal ting, som likevel beskriver en forfengelig mann. Det gjør dypt inntrykk på meg i sin morbiditet. Det er som å file neglene før en dreper noen. Men sånne mennesker finnes, og verden har blitt utsatt for slike personer mange ganger før. Derfor vil jeg være med på å forklare at de finnes der ute ennå, sier han.

- Plikt som kunstner

Men hvordan tror han de pårørende vil reagere på teksten?

– Jeg mener … Hva skulle være problemet? At jeg går inn i Behring Breiviks hode? Det er jo ikke ham, det er jo meg og forestillingen av hva som kunne ha foregått i hans hode jeg skriver om. Hva har han tenkt på i disse minuttene? At uniformen sitter riktig? Han føler jo ingenting, sier Dragseth, som skrev teksten i august.

Han trekker fram en amerikansk filmregissør som allerede er i gang med å filmatisere det som skjedde på Utøya. Nokas-ranet som ble film. Og Gaute Heivolls bok om pyromanen i Finsland som ble til boka «Før jeg brenner ned».

Holdt konsert

– Responsen på både filmer og bøker vil også bli en egen historie. Historisk sett ser man at ting blir veldig fort glemt. Denne hendelsen er oppsiktsvekkende, også i et globalt perspektiv. Derfor er det viktig for den kollektive bevisstheten at vi ikke slipper taket nå, men smir mens jernet er varmt, med all respekt for de pårørende.

Da bomba gikk av i Regjeringskvartalet i Oslo 22. juli i år, holdt Dragseth konsert i Kristiansand, og visste ingenting om hva som hadde skjedd. Det var ikke før dagen etter, da dødstallene fra Utøya kom, at det for alvor gikk opp for ham. Når han skrev sin tekst, rippet han opp i det vonde.

– Det var fælt å skrive, og fælt å sette seg inn i hans hode. Men jeg syntes vi kunstnere har en plikt til å rapportere fra det hinsidige, for å si det litt høytidelig. Men jeg jobber på samme måte hver dag – som forfatter må man sette seg inn i ulike tilstander, ikke bare det gode, men også det vonde.

– Dette er kanskje litt mer ekstremt?

– Det er mer ekstremt i historisk forstand, men lignende ting har blitt beskrevet skjønnlitterært før. Shakespeare har også gått inn i morderens hoder, sier Dragseth, som lot seg inspirere av Virginia Wolfs «Til fyret» i sin tekst.