KRISTIANSAND: — Det er bare papp, ull og papir hele greia. Det eneste som kommer ut med økt inntjening er Dyreparken, som ikke er annet enn en konsentrasjonsleir for deprimerte dyr. Det er perverst, sier Terje Dragseth.

Poeten, forfatteren, filmregissøren og musikeren har snakket seg varm om Cultiva, Quart og byens opplevelsesindustri.

Brun tradisjon

Lille julaften står han på scenen på den brune puben Six Pence hvor han fremfører fire sanger fra prosjektet I Sing my Body Electric sammen med Jon Nikolaisen.

Dette er en del av en gryende tradisjon på Six Pence, hvor det i fjor var stappende fullt på førjulsrocken lille julaften. Christian Roland, Andreas van der Eynden og Anders Fredriksen er mennene bak arrangementet. De som opptrer søndag er Ladies and Gentlemen we are floating in Space, Melallica, Danish Space Ferry og Pure and Tight, i tillegg altså til I Sing my Body Electric.

Duoen var nylig i Berlin hvor de i begynnelsen av måneden opptrådte på Kafé Burger. Før det igjen hadde de opptrådt på Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med poesifestivalen.

Der fremførte Dragseth engelsk og norskspråklig poesi til flerrende, elektrisk tonefølge. Snart kommer platen.

— Vi var i Filip Rings studio i Hægebostad denne uka og spilte inn fjorten sanger. Plata skal hete «Hægebostad Gorrlaus», sier Dragseth.

Egen profitt

Både innspilling og turen til Berlin har skjedd uten offentlig støtte. Dragseth er som antydet kritisk til den offentlige kulturindustrien og Cultiva i særdeleshet.

— Virkeligheten er annerledes enn hva visse deler av opplevelsesindustrien og deres mange plutokrater tror. Cultiva har innrettet det sånn at du må søke støtte et halvt år i forveien, og hele apparatet er etablert kun for å bevare deres egen posisjon og fett betalte jobber. Disse menneskene profitterer uhemmet på kulturen, sier Dragseth.

— Men profitterer ikke kunstnerne som får støtte da?

— Det som deles ut er piss i havet og småpenger, mens disse folka selv sitter på lønninger på 600-700.000 kroner i året. De oppretter organisasjoner som de kaller «parker», og disse «klyngene» de snakker om er fascistiske av natur. En klynge er både hard og myk, sier de. Det er en hard kjerne som skal beskyttes av de utenfor, og slik fungerer også fascismen, sier Dragseth.

— Har du aldri søkt støtte?

— Jo, jeg kan søke i hytt og i pine. Men de har innrettet det så lagelig at enkeltmannsforetak ikke kan søke støtte, vel vitende om at 99 prosent av alle kunstnere er nettopp det. Dette er en grov neglisjering av en hel yrkesgruppe, sier Dragseth.

Quart

At Quartfestivalen får mye offentlig støtte mildner ham ikke synderlig.

— Bystyrevedtaket om å gi mer penger til festivalen var skandaløst. I kronikken i Fædrelandsvennen som kom etterpå fra styrelederen i Quart står det en masse om hvor glade de er og om hvor takknemlige sponsorer og næringsliv må være for dette. Men det står ikke ETT ord om musikklivet i Kristiansand, og der har du det! Sannheten er at de gir blaffen. Etter femten år og 30 millioner kroner til Quart har de ikke en eneste mikrofon å låne ut til oss, sier Dragseth.

— Det de er opptatt av er «målgrupper», «publikum» og «inntjening». Enkeltmennesket er ikke med i regnestykket, og hele den vestlige verden er fylt opp av denne industrien. Dette vil vare et stykke tid, og så vil det ikke være lenger. Da vil de store kulturpalassene stå der som tomme skall, sier dommedagsprofeten Dragseth.

— Ja, folk beskylder meg for å være så negativ, men jeg synes jeg i et demokrati må få lov til å stille disse spørsmålene. Og de har jo ikke noe svar til meg.