Da redaktør Magnus Andersen Bettum startet på det som har blitt praktverket «Norske plateomslag. — Et tilbakeblikk på norsk musikks utseende» var utgangspunktet smalt. Å diskutere hvilket plateomslag som er best og verst er ofte noe bare spesielt interesserte bedriver.

– Jeg må innrømme at det begynte som en greie for musikknerder. Etter planen skulle boken også være mindre i format. Etter hvert fant vi ut at vi ville favne videre enn det, forteller Bettum.

Han fant fort ut at plateomslag vekker følelser over flere generasjoner.

– Jeg vil at våre foreldre skal kunne se tilbake på sin ungdomstid i boken, og jeg vil også at dagens unge skal få muligheten til å speide bakover. Boken er for alle, slår han fast.

LP

Redaktøren selv foretrekker vinylplatene, på tross av at han aldersmessig befinner seg tidlig i 30-årene og vokste opp i en tid da kassettene dominerte og cd-platene holdt på å ta over.

– Jeg har samlet i en god del år, og har et par tusen LPer. Uansett hvilket lydformat man foretrekker så er det noe spesielt med det store lerretet et LP-omslag er, mener han.

Bok

Sammen med gode hjelpere plukket han ut 700 omslag. Dette ble etter nøye vurdering trimmet ned til 414. Omslagene strekker seg fra 1960 og fram til i dag, selv om det også vises til et par tidlige eksempler på plateomslag fra 50-tallets Norge. The Monn Keys med sin selvtitulerte utgivelse fra 1958 er et av disse eksemplene. «Kari, Harald, Pelle og Truls synger cowboyviser» er et annet fra året etter. Det som først var ment som en lomme til å beskytte platene vokste seg imidlertid utover 60- og 70-tallet til å få en estetisk verdi i seg selv.

Hvert eneste plateomslag som er representert i boken ble funnet i privat eie. At de skulle avfotografere plater som faktisk var eid av noen var et poeng i seg selv.

– Vi ville ha et cover og ikke bare en datafil. Vi ville ha noe som folk brukte og var glade i. Den andre grunnen er rett og slett at det ikke finnes noe digitalt lager over norske plateomslag, sier han.

Utvalg

Redaktøren forteller at målet ikke var å lage noe leksikalsk verk.

– Hvordan foregikk utvelgelsen?

– Vi var en gruppe på fire mennesker som først fant ut hva vi absolutt ville ha med. Vi har venner i musikkbransjen som ble spurt på råd, vi har snakket med musikkjournalister, produsenter, butikkarbeidere, musikere, og vi har i tillegg trålet bruktsjapper.

– Var det noen plateomslag alle de spurte absolutt ville ha med?

– Alle ville ha med The Aller Værstes «Material Tretthet». Flere av de spurte hadde også De Press og deres «Block to block» med på sine lister.

– Var du overrasket over det. Tror du det er den estetiske verdien eller musikken på selve platen som her spiller inn?

– Jeg tror det er begge deler. I forhold til «Material Tretthet» så der det vel slik at 95 prosent kjenner til omslaget mens kanskje bare fem prosent har hørt musikken, sier han.

Journalist

Bettum selv har erfaring som journalist fra blant annet Natt&Dag i Trondheim. Han har også vært aktiv med festivaler som Storås, Pstereo og Øya. Som musikkelsker ser han lyst på framtiden for norske plateomslag, og tror på ingen måte at plateomslagets storhetstid er over. Mp3-filene og tilhørende avspillere er på vei til å bli den foretrukne måten å spille musikk på.

– Jeg tror vi vil se en annen innfallsvinkel når det gjelder utforming av omslag framover. Ettersom det i hvert band minst er en person som behersker grafiske verktøy tror jeg at «den gode ideen» vil stå mer i sentrum framover, sier han.

Etter å ha studert hundrevis av norske plateomslag har han også fått en ny forståelse av en lite omtalt del av norsk musikkbransje.

– Du nevner i forordet at norsk coverkunst ikke står så mye tilbake for andre lands lignende produksjon?

– Jeg må innrømmet at jeg som mange andre har sett på en del plateomslag og tenkt «bra til å være norsk». Når du ser det hele i en sammenheng slik du får det i denne boken er det ikke mulig å ikke bli imponert. Jeg er stolt over mye av det som er produsert, sier han.