KRISTIANSAND: — Dette er en veldig stor dag i hele den engelskspråklige verden, sier Thor Einar Isaksen.

Trommeslageren fra rockebandet In Minor har engasjert seg i arrangementet av St. Patrick-festen på Kick lørdag denne uken.

Med seg i arrangørgruppen har han Kjetil Nordhus fra Rock City og Totto Torjussen fra det lokalkjente bandet St. Patricks. Sistnevnte band har tidligere arrangert irske aftener, og oppslutningen har vist at interessen for irsk musikk, kultur, og ikke minst Guinness, er betydelig i Kristiansand.

— Den største irske eksportartikkelen har siden hungersnøden startet i 1845 vært mennesker. Derfor finnes det irer overalt. Både i Australia, USA og England er det stor feiring av St. Patricksdagen, sier Torjussen.

Rot-irsk

St. Patrick er Irlands nasjonalhelgen, ettersom han på 400-tallet klarte å kristne mesteparten av øya. Det var også St. Patrick som gjorde trekløveren til Irlands nasjonalsymbol da han brukte den til å forklare treenigheten.

Selv om det ikke er noen synlig irsk befolkning i Kristiansand, har irsk kultur og folkemusikk lenge vært populært. Det viste blant annet oppslutningen om den nå nedlagte irske puben Paddys.

Lørdag er det Kick som stjeler oppmerksomheten med sin St. Patrick-konsert- og fest.

Det skjer blant annet fordi arrangørgruppen har sikret seg det rot-irske folkemusikkbandet Paddy Rye, hvor de fleste av medlemmene kommer fra Dublin. Totto Torjussen kjenner personlig et par av dem.

Ungdomsinnslag

I tillegg opptrer hans eget band St. Patricks, som gjennom mange år har opparbeidet seg popularitet i Kristiansand.

— Vi satser å å gjøre dette til en begivenhet for tre generasjoner. Sånn er det ofte andre steder vi spiller også. Da kommer det alt fra folk godt opp i årene til unge rockere med nagler, sier Torjussen.

— Jennifer Rubins er ungdomsinnslaget. De skulle passe godt til et irsk repertoar, sier Isaksen. Det unge lokalbandet har i det siste fått godt rykte for sin poprock, og begge de to i arrangørgruppen er spent på hva de kommer med av irskinspirert musikk.

— The Pogues hadde jo vært å håpe på, bemerker Torjussen.