— Serien «Harry og Charles» er opplagt fiksjon for dem som sitter med faktaopplysninger om det som skjedde rundt prins Carl og prinsesse Maud i 1905, sier forfatteren som virkelig har satt seg inn i historien om det norske kongehuset, Tor Bomann-Larsen, til bt.no.

— I TV-serien er det historiske ren staffasje. Det er ikke noe galt i seg selv å produsere en serie som er fiksjon. Men det blir lett villedende når NRK samtidig sender et bakgrunnsprogram om hvor historisk gjennomtenkt alt er ment å være. Det er ikke lett for seeren å orientere seg blant virkelige navn, og tidsriktige kostymer, men med diktede hendelser, sier Bomann-Larsen.

— Hovedproblemet er hvordan NRK presenterer selve stoffet. På den ene side uttaler manusforfatteren at det er 90 prosent fiksjon. Da er det problematisk når hallodamen introduserer «ein serie om kva som gjekk føre seg den gong prins Carl vart konge av Noreg.»

- Er det mange faktafeil i TV-serien?

— I mine øyne er hele serien fiksjon. Men det er hyggelig dersom serien kan bidra til økt historisk interesse, tilsvarende synd dersom dramatiseringen blir forvekslet med norgeshistorien, sier Bomann-Larsen.

Svak tradisjon i Norge

  • Vi bak «Harry og Charles» har aldri lagt skjul på at serien er fiksjon. Hvordan serien ble presentert fra studio kan ikke vi ta ansvar for. Men la meg understreke at vi har hatt nær kontakt med en rekke historikere underveis. Ingen har uttrykt at sluttproduktet er så galt. Det er tross alt underholdning, en populærvitenskapelig fremstilling av hva som skjedde. Men også av hva som kan skje blant vanlige mennesker, sier regissør for serien, Marit Moum Aune.

— Jeg er faktisk overrasket over hvor svak tradisjon det er i Norge for å vise levende mennesker i norsk film. Men vi har ikke gjort noe annet enn det som er vanlig i svært mange andre land, og da kanskje i første rekke i Storbritannia, som for eksempel i «The Queen», der Helen Miller fremstilte dronningens dager rundt prinsesse Dianas bortgang. Også det var fiksjon, sier Marit Moum Aune, og understreker at slike grep har vært gjort i diktningen siden Shakespeares dager.

— Det er kun på den måten slike historier kan bli film og teater, sier hun.

Må jukse litt

  • Spørsmålet er om levende mennesker er brukbar for fiksjon. Man kan bare svare ja eller nei på det. Er svaret ja, må man kunne jukse litt. Ellers ville historien blitt veldig kjedelig. Og det er slik vi har tenkt for å få frem viktige budskap.

- Og det er?

— Blant annet å belyse at vår nasjon bygger på en frigjøringsprosess fra en tid som koloni. At vårt monarki er bygd opp på en republikansk tankegang, og ikke på makt som i Danmark og Sverige. Dessuten å vise hvor viktige Fridtjof Nansen og Christian Michelsen var i denne prosessen – personer som er glemt for svært mange i dag. I tillegg har vi vært opptatt av å vise Maud og Haakon som helt vanlige mennesker i en spesiell situasjon. Og da har vi bygget minst like mye på dagens kronprins Haakons uttalelser om forhold til venner, som til historien. Vi har prøvd å belyse hva som kunne være bakom fasaden, sier regissøren, og understreker at de aldri falt for den fristelsen Tor Bomann-Larsen har gjort; å antyde at kong Olav ikke er Haakons sønn.

Siste episode i serien sendes på NRK1 i kveld, klokken 20:45.