Utstillingens sterkeste to verk, Nina Marie Kleivans "From confusion to certainly" (bakerst i bildet) og "Et dukkehjem" (foran). Foto: Johan Otto Weisser
Fra Siri Kollandsrud installasjon "Huset hjemmenfra". Foto: Johan Otto Weisser

Tittel: SKILSMISSEN

Sted: Bomuldsfabriken kunsthall

Tid: 06.09.-12.10. Hvem: Britt Smelvær, Mona Eckhoff Sørmo, Gitte Sætre, Kristina Kvalvik, Mads Gamdrup, Nils Viga Hausken, Nina Maria Kleivan, Frans Jacobi og Siri Kollandsrud

Kunstnerne har alle et forhold til begge landene. Utstillingen drøfter «hva (som) skjer når den felles historien og de sosiale båndene brytes, og geografien og de faktiske stedene må finnes opp, tenkes eller tilegnes på nytt? Hører Norge og Danmark stadig i en eller annen forstand sammen?» er spørsmål kunsthistoriker Johan Zimsen Kristiansen reiser i teksten skrevet til utstillingen.

Utstillingen består av 42 verk av ni kunstnere og spenner fra fotografier, videoer, performancekunst til tekstile objekter og installasjoner.

Utstillingen består av dyktige kunstnere, men det er som om temaet blir for trangt. Britt Smelvær har laget en serie fotografier, hvor noe typisk norsk og dansk sammenstilles, klisjeer som «Sinnataggen» og «Den lille havfrue» eller sauer og fårikål med griser og fleskestek. Det er morsomt, men ikke akkurat noe som får hodet til å spinne.Gitte Sætresto videoarbeider «Woman cleaning nation-building» og «Woman Cleaning Hardanger» blir litt av det samme. Ideen er morsom, men for opplagt.

Nina Maria Kleivan viser en fotoserie med 60 iscenesatte fotografier avkvinner i ulike nasjonaldrakter, uniformer og«typiske plagg» som strikkegensere og sommerkjoler. Mange sammen med rekvisitter som ytterligere understreker det iscenesatte preget. Det er grundig og godt gjennomført og inviterer til en åpen refleksjon om alt fra nasjonalisme til kjønnsspørsmål på en måte som går ut over temaets begrensning. Det gjør også hennes «Et dukkehjem», et lite hus på en sokkel, med et lydspor med en mannsstemme som leser fragmenter av en krangel: «Alle våre venner mener du er sinnsyk», «Du skal aldri få se barna igjen» eller «Du lovet at vi skulle bli gamle sammen», eller enda mer direkte fra Ibsens skuespill. Sterkt, gjenkjennelig og tankevekkende er det et høydepunkt.

Sett under ett er rammen som temaet gir, for trang. Utstillingen mangler verk som kan sette press på kuratorens intensjoner.