Slikt er vi faktisk ganske gode til. Det var vi som begynte å skrive kul for cool, skup for scoop og djises for Jesus (ok, det siste er foreløpig på prøvestadiet, men bare kikk i kommentarfeltene, der himler debattantene med øynene og skriver djises! rett som det er, hvis de da ikke skriver djizes!).
Ingen kjøper en gaidbok. Ingen klager på sørvisen. Sjeldne er de som gir bilen en ekstra polisj. Vi stoler fortsatt på guidene, okker oss over servicen og speiler oss i polishen, nesten 20 år etter at Språkrådet norvagiserte disse engelske lånordene.
Vi er imidlertid ikke så lette å bli kloke på. For selv om vi nekter å skrive polisj, skriver vi klinsj for clinch og streit for straight. Selv professor Gisle Andersen ved Norges Handelshøgskole sliter med å forklare hvorfor noen av forslagene til Språkrådet ble akseptert, mens andre ble totalt ignorert, og han forsker nettopp på anglisismer i norsk, han sitter i Språkrådets utvalg for normering, og han er den som mest grundig har undersøkt hva som skjedde med de 36 ordene som Språkrådet i 1996 ville gjøre norske i skrivemåten.
Beiken
Et par av dem ble kvalt allerede i starten. Kulturdepartementet stoppet forslaget om å skrive beiken og pøbb (likevel finnes det skjenkesteder med pøbb eller pøbben i navnet flere steder i landet). Noen andre siver langsomt inn, sjampanje og ketsjup dukker stadig oftere opp i norske tekster. Og så finnes det noen suksesser på listen, vi skriver om rappere, leser om innsidere og bruker streit både om det som er greit og om menn som liker kvinner. Men vi skriver stadig straight flush, ikke streit fløsj.
Gisle Andersen sier at Språkrådet har lært. Prinsippene er under revisjon. Han kan ikke røpe hvordan de nye retningslinjene blir, men så mye kan han si, at heretter vil Språkrådet ta større hensyn til den faktiske språkbruken, endringene skal oftere komme nedenfra. — Erfaringene er at den spontane norvagiseringen er mer effektiv, sier han.
Minnepinne
Her er det antakelig på sin plass å sortere begrepene. Når nye ord blander seg inn i det norske språket, har vi tre alternativ: Vi kan la dem være som de er, slik vi har gjort med corner, band og shorts. Vi kan oversette, eller fornorske dem, slik vi har gjort med minnepinne for memory stick og nettbrett for tablet. Den siste muligheten er å norvagisere ordene: gi dem en norsk skrivemåte.
Hver gang Språkrådet publiserer en ny liste med tillatte skriveformer blir det ramaskrik. Folk kaster seg over tastaturet (fornorsket uttrykk for keyboard) for å si fra hvor latterlig det er å skrive gimmik eller korny. Djises!
Like raskt får de svar fra progressive filologer som minner om hvordan språket vårt ville sett ut hvis vi ikke fra 1862 av hadde norvagisert det. Den gang ble philosophie byttet med filosofi, technique med teknikk. Uten denne prosessen ville vil diskutert milieu-saken, klaget over ischiasen, vært jaloux på ektefellen og jublet over Magnus Carlsens ferdigheter i schach.
Breikdans
Språkrådet norvagiserer fortsatt, som oftest uten at vardene tennes og mobiliseringsordrer blir utstedt. I 2003 ble det vedtatt at vi nonsjalant kan sørve i tennis med en rekkert, men det er fortsatt lov nonchalant å serve med en racket. I det beryktede vedtaket fra 1996 var reformviljen for stor. Ingen ville danse breikdans med Språkrådet.
Parallelt med den offisielle prosessen skjer det også mye spontan norvagisering, sier Gisle Andersen. - Folk har gått over til å skrive døll for dull, og vi ser stadig oftere oppfordringer til ikke å føkke eller fokke med noe eller noen. Konkurrerende norvagiseringer er også vanlig. I norske tekster ser vi både krasj, kræsj, krash og kræsh for det engelske crash.
Vaitbård
I musikken har pønk, hipp og rapp mer eller mindre fortrengt punk, hip og rap, men vi skriver fortsatt rock, ikke rokk. Gisle Andersen mener forklaringen er at vi prøver å unngå homografier, ord med ulik betydning som skrives likt. Derfor mislyktes Språkrådet da de forsøkte å få oss til å skrive kikk for kick, vi foretrekker å kunne skille mellom å kikke på damene og kicke på servicen. Vi lar heller ikke musikken feide ut, fordi uttrykket allerede har en annen betydning.
Noen problem forsvinner av seg selv. Før Språkrådet fikk noen til å skrive overhedd, var hele teknologien havnet på museum, tett fulgt av fax/faks-maskinen. Whiteboard bruker vi derimot fremdeles, så hvem blir den første som skriver vaitbård?
Det er heller ingen mangel på nye utfordringer. Skal vi tweete eller tvite (eller tvitre, som er en hybrid mellom norvagisering og fornorsking), snappe eller snæppe, mailes eller meiles? Bli med på en deit, så diskuterer vi saken over en smudie.