Sjanger: Religion og livssyn
Forlag: Vårt Land forlag og Humanist Forlag
Boka pirret min nysgjerrighet rett og slett i kraft av prosjektet: I ett år skriver en prest og en ateist brev til hverandre. Målet er å forstå den annens tro eller mangel på tro.
Over 265 sider leser jeg en lang rekke brev på mellom 3-4 og 10-11-siders lengde. De er virkelige brev i formen, med «Kjære Didrik» og «Kjære Stian» som hilsen hver eneste gang. De er dessuten også ofte innledet med små refleksjoner over hverdagslivet, eller de ualminnelige begivenheter som også ofte kommer i stedet for den grå hverdag, som reiser, sykdom, barnefødsler, en trist spontanabort — slike ting som alle mennesker opplever og blir nødt til å reflektere over i møte med medmennesker.Jeg opplever vel at brevene blir uforholdsmessig lange noen ganger, nettopp på grunn av disse hverdagstingene som forstyrrer den livssynsdiskusjonen som tross alt er hovedpoenget med brevvekslingen og altså også med boka. Når presten og ateisten diskuterer, blir deres rammefortellinger lite relevante for en leser som er interessert i denne livssynsdialogen.
«Vel, dette var ganske langt og ordgytersk, men en del ting jeg trengte å få satt ord på» heter det på side 167. Og ja, jeg er så enig. Altfor mange ord, og altfor mye som skulle settes ord på, uten at det blir kjempeinteressant for meg som leser.
Språklig sett imponeres jeg ikke. «Det ondes problem. Shit!» heter det, «Klosterliv er spennende greier» et annet sted, og når ateisten skulle prøve å be, sier han at «Det var som å forsøke å lære seg et nytt språk, noe som faktisk er jæskla mye vanskeligere ….». Kjekkaseri blir for meg et språklig hinder når jeg prøver å ta samtalen alvorlig.
De to gir hverandre oppgaver. Presten skal avholde seg fra bønn i et par uker, og ateisten skal omvendt prøve å be i et par uker. Og de går til skriftemål hos en katolsk pater. For meg nærmer dette seg en form for parodi, og her er nok hovedinnvendingen min mot boka: Jeg klarer ikke ta den helt alvorlig.