Gamle fans av Deep Purple vil antagelig like dette albumet veldig bra. Det er åtte år siden de ga ut sin forrige skive, og med god hjelp av superprodusenten Bob Ezrin har de klart å gjenskape lydbildet og stilen fra sin storhetstid på 70-tallet rundt "Fireball" (1972).Kjernen i Deep Purple er fortsatt vokalist Ian Gillan, bassist Roger Glover og trommeslager Ian Paice. Gitarist Steve Morse gjør det kanskje ikke like bra og på samme måte som Ritchie Blackmore gjorde det, og Don Airey på keyboards er nok ingen Jon Lord. Men likevel er dette en besetning som nok en gang drar ut på en verdensturné som Deep Purple. Albumet er dedisert avdøde Jon Lord.
De elleve låtene har pondus, kraft og tyngde. Deep Purple viser at de har tungrocken i sin makt åtte år etter sitt forrige album, og 45 år etter sitt debutalbum "Shades of Deep Purple". En av tungrockens stilskapere er med andre ord fortsatt oppegående. Det er de med en blanding av enkle og tøffe rockelåter og mer intrikate progrockøvelser. "Now What" er ikke oppsiktsvekkende bra, men har nok en beroligende effekt for fansen som vil ha Deep Purple oppegående lengst mulig.