Abe (en meget formsikker Jordan Gelber) er ingen suksesshistorie: Han er 35 år, han bor hjemme hos foreldrene, han jobber i sin fars forretning, han er tykkfallen og humørsvingende. Han blir overbeskyttet av sin mor, hun behandler ham som et litt svakelig barn. Faren og broren har han et anstrengt forhold til. Han mangler selvinnsikt, hans sosiale antenner er beskjedne og hans syn på omgivelsene er noe... øøh, fargeblindt.
I et bryllup blir han sittende ved siden av ung, attraktiv kvinne. Han spør, på sitt kaldsvettende vis, om hennes telefonnummer. Han får det, oppsøker henne og frir den første kvelden. Dermed er denne historien satt på skinner.
I tidligere tiders Hollywood ville en slik figur vokse ut over seg selv, han ville ha overrasket både seg selv og verden og innkassert en stor seier til sist. Men i dag, uten å røpe noe som helst, sier vi kun at vi skriver 2012. Det finnes et kjent begrep, en karakteristikk, som heter tragikomedie. Her finner vi opp et nytt ord: Tragiironisk. For selv om mennesketyper, opptrinn, replikker, dialoger er inngnidd med en salt, pinlig, treffsikker ironi, iblant helt over i karikaturen, er dette tragisk i bunn. Men på grunn av den gløgge, våkne ironien føles filmen ofte slett ikke som tragisk. Vi opplever tragedien som et reptil bak en tykk glassvegg.
Filmen i seg selv er rolig, nesten klaustrofobisk i sin nære, tette form. Etter visning sitter en igjen med en svevende følelse av å ha sett noe i et vindu som en helst ikke ville ha sett, men som skaper et avtrykk i en. Et avtrykk som sitter lenge.
Regissør Todd Solondz har tidligere laget "Welcome to the Dollhouse", "Happiness" og "Palindromes".