Ikke vet jeg hvilke komponister som er Bellincampisfavoritter. Men etter konserten i Kilden torsdag kveld, er det mye som tyder påat Brahms, Dvorak og ikke minst Schumann står hans hjerte nær. Produksjonenhadde fått tittelen «Bellincampi og tre romantiske mestre», og det er ikkelangt unna at tittelen kunne vært «Fem romantiske mestre» — tatt i betraktningbåde cellosolist Torleif Thedéens og Bellincampis betydning for realiseringenav programmet.
Med tre verk i moll, Tragisk ouverture i d-moll av Brahms,Cellokonsert i h-moll av Dvorak og Schumanns Symfoni nr. 4 i d-moll, kunne entro at tungsinnet ville råde. Men da kjenner man verken musikken ellerdirigenten. Brahms ouverture er en ren liten fest for orkester, riktig nok avdet staselige slaget, men det er storhet og løftning over musikken. Jeg fikkallerede da en fornemmelse av at noe har skjedd med fiolinene, de har – ettermin oppfatning – fått en større og rikere klang uten at de er blitt nevneverdigflere. Trolig har det noe med dirigentens instruksjon å gjøre. Den tanken manofte har, at strykerne er underrepresentert i forhold til blåserne, dukket ikkeopp denne kvelden.
Svenske Torleif Thedéen er en erfaren og feiret cellist, oghans mesterskap ble tydelig i Dvoraks Cellokonsert. Allerede fra den førsteinnsatsen, ganske langt ut i første sats, kunne en lene seg tilbake og vite atdette var i gode hender. Med stor, rik og fast tone lot han Dvoraks vakremelodier skinne. Slutten av den langsomme satsen, der spillet blir somkammermusikk mellom solist og treblåsere, var et stort øyeblikk.
Hadde dirigenten holdt seg noe i bakgrunnen icellokonserten, tok han det igjen i fullt monn i Schumanns symfoni. Det varnesten så Bellincampi i noen øyeblikk stjal oppmerksomheten fra musikken, derhan eruptivt og med voldsom kraft ledet orkesteret til de store romantiskehøyder. Fire satser spilt i ett – slik komponisten ønsket – ble en romantiskfeiring av store og sterke følelser.