I Mojaveørkenen i California blir den fire år gamle, autistiske sonen til Lisa og Jaz, Raj, sporlaust borte. Ekteparet Jaz og Liza Matharu, som kjem frå to ulike miljø, har levd eit liv på solsida i New York, men Raj krev så mykje av båe to at ekteskapet skrantar. Den indiske familien til Jaz meiner den autistiske guten er ei stor skam. Overklassefamilien til Liza har andre meiningar. På sett og vis fungerer forteljinga om Raj, Liza og Jaz som ei rammeforteljing. Men romanen har mange forteljingar. Ein munk dreg i 1775 ut i ørkenen for å forkynne evangeliet for indianarar. Ein eventyrar med ei utruleg dramatisk historie bak seg møter vi når han er i ferd med å døy av forgifting. En språkforskar studerer ein snart utdøydd indianerdialekt. Han oppdagar at kona er utru (eg skal ikkje røpe med kven), og slikt blir det sjølvsagt dramatikk av. Og det er fleire: ein avdanka engelsk rockar med rusproblem, ei gruppe som trur blindt på UFO-ar og at ein naken, aude klippeformasjon i Mojaveørkenen er eit slags "energisenter". Det er endå fleire, men eg stoppar der. Når så handlinga strekker seg frå 1775 til 2009, blir det overveldande. Boka, vel 400 sider, er likevel relativt lettlesen – og drivande god. Det er fjellformasjonen i Mojaveørkenen som bind romanen saman. Ørkenen er – på forunderleg vis – ikkje berre åstad, men også "deltakar". For ikkje å seie bakteppe.

Det lange tidsperspektivet gjev forfattaren høve til å gripe tak i det som pregar mange periodar i USA. Sjølv om han er innom 1700— og 1800-talet, er det dei siste hundre åra han konsentrerer seg om: krigane (1. og 2. verdskrigen, Vietnamkrigen, Irak, Afghanistan), etterkrigstida, hippieperioden opp- og nedturar økonomisk – osv. Ikkje minst briljerer han språkleg, anten han no refererer samtalar mellom hippiar eller børstraktoreigarar. Hari Kunzru analyserer og kommenterer masse: religion – både gamal og ny –, finansverda, konspirasjonsteoriar, massemedia si makt og grafsing i privatlivet og traumane etter 9.11, for å ha nemnt nokre døme.

Forfattaren har med andre ord hatt mange ærend, og ein mindre dugande litterær handverkar ville ikkje ha greidd å halde styr på alle personane, alle synsvinklane. Boka er komponert av ein verkeleg kunstnar, som i tillegg til å fortelje og underhalde, også svingar pisken i mange retningar. Alle sentrale personar – og det er mange – greier han å teikne for oss slik at vi får ei kjensle av verkeleg å kjenne dei. Den psykiske utviklinga ekteparet Matharu går gjennom frå overklasseliv i New York til marerittida etter at Raj blir borte, er genial. Dei litterære grepa er på plass i høg grad, til dømes råkande metaforar, men dei kjennest så daglegdagse at vi som lesarar knapt oppfattar dei. Skrivekunst på høgste plan, rett og slett.