KRISTIANSAND : Med stadig fallende utetemperaturer var det godt å komme inn på Glipp. Vegg i vegg med biblioteket ligger denne hybriden mellom kafé og restaurant og tilbyr et rikt utvalg av småretter, sine pizzawok-er og en kveldsmeny for restaurantgjester. Rosmarin og Estragon slo seg ned ved et ledig bord, og denne kvelden var det ikke trangt om plassen.
— Kanskje vi får prøve litt tapas først, for det er ingenting som listes som forretter her, forkynte en Estragon som så smått begynte å gjenvinne varmen i kroppen. Servitøren, en av den smilende sorten, men med et kunnskapsnivå om stedets mat som skulle vise seg å være lavt, leverte ut menyen, men ikke så mye mer. Man kommer langt med smil og høflighet, men for dem som er interessert i mat og drikke, ble fraværende kunnskapsoverlevering fra kjøkken til servitører veldig tydelig denne kvelden.
— Kanskje noen hurtigstekte scampi med chili, ingefær og hvitløk ?
Rosmarin veide de ulike tapasrettene fram og tilbake.
- Og jeg har lyst på lammecarré til hovedrett , repliserte Estragon, som syntes navnet på retten Får fra gård var morsomt (men hadde vært enda morsommere om servitøren hadde vært i nærheten av å vite området gården stammet fra). Med pastaretten Snill okse; grillet, strimlet indrefilet av okse med rotgrønnsaker og steinsoppsaus til Rosmarin, var valgets kval unnagjort. Et rødt glass Tinto Crianza fra Castillio Perelada, Spania, ble også bestilt.
Forretten, som ikke var alt for spennende presentert, var likevel sympatisk på smak. Men verken ingefæren, chilien eller hvitløken var tilsatt retten i en form som maktet å prege smaksbildet. Heldigvis var ikke scampiene mer stekt enn at sprøheten i kjøttet var beholdt, og da ble det en mild, men behagelig start på måltidet.Hovedrettene ankom bordet, de og ga et godt førsteinntrykk. Lammeretten til Estragon var seksjonert på en avlang, hvit tallerken. Carréstykker, ratatouille og saus var dandert hver for seg. Kjøttet fra filetkammen er et takknemlig utgangspunkt for å skape en velsmakende rett, og de karakteristiske ryggbeinspipene i carréen avgir gode smaker i stekeprosessen. På Glipp hadde de stekt kjøttet i meste laget, og den rosa fargen lammekjøtt fra sadelen bør ha, hadde glidd over i grålige toner. Smaken var likevel god, men det var verre med tilbehøret. Ratatouille er på mange måter helt ok, men som eneste tilbehør mister man en viktig bestanddel av tyggemotstand.
— Jeg savner noe sprøtt og noe med enda tydeligere syre- og fargefaktor , sa Estragon som samtidig slet med sausen. Den smakte sterkt av buljong, og jevningen gjorde den blass i farge og seig i konsistens.
— Her er det kraftig forbedringspotensial , var dommen over den mørke sausen.
Rosmarin var mer tilfreds på sin side av bordet. Pastaretten med grillet strimler av indrefilet av okse var behagelig på smak. Steinsoppsausen smakte tydelig av nettopp en av skogens høstkardinaler, og føltes sesongriktig.
— Velsmakende, men det hadde jo vært lov å håpe at soppen hadde vært fersk på denne tiden av året , sa Rosmarin med en anelse skuffelse i stemmen. Realitetsorienteringen plasserte fort soppen i avdelingen tørket på glass. Noen av biffbitene var møre som smør, mens andre krevde uforholdsmessig mye arbeid å tygge gjennom. Manglende trimming av kjøttet er sannsynligvis forklaringen på det, men skulle vært mulig å unngå når man serverer indrefilet. Den spanske rødvinen fra Katalonia gjorde seg fint og framsto med friskhet i finishen.
— Dere har kanskje lyst på noe dessert til slutt ? Servitøren ryddet bordet og anbefalte samtidig sjokoladebrûlée. Rosmarin hadde få problemer med å skulle prøve denne avarten av den mer kjente creme brûlée, med rene vaniljesmaker. Panna cotta med bringebærsorbet ble bestilt i retning Estragons dessertmage.
Sjokoladebrüleen manglet det karakteristiske sprø sukkerskjoldet som kjennetegner denne desserten, men hadde en konsistens som var tiltalende og myk. Vanilje- og karamellsmaken var naturlig skjøvet til side for sjokoladenyanser, men smaken var likevel ikke veldig spennende. En råere sjokolade med høyere kakaoinnhold og en anelse mokka fra bitter espresso hadde nok falt mer heldig ut. Noen friske bær var med på å løfte smaksspekteret, og alt i alt kom Rosmarins avslutning greit ut. Panna cotta og bringebærsorbé er en god kombinasjon. Det er en enkel variant for kjøkkenet, særlig med tanke på at sorbeten ikke stammet fra kokken selv. Men for vaniljeentusiaster (og de er det mange av) som lever greit med kjøpte iskremvarianter (og de er det også mange av), vil denne desserten framstå som et godt punktum på et måltid.
— Jeg tror mangfoldet i menyen og den avslappete atmosfæren lokker mange hit selv om det mangler en del på perfeksjonismen, konkluderte Estragon. Regningen på i underkant av 1200 kroner for to retter og to glass vin plasserer Glipp i et behagelig prissjikt. Mere kunnskap blant servitørene, detaljorientert kjøkken og noen oppussingskroner lagt i potten ville likevel løftet stedet.