Forfatter: Anna-Lena Lauren
Oversatt av: Alexander Leborg
Forlag: Spartacus
Den finske journalisten Anna-Lena Lauren har, etter studier og praksis i den finsk-svensk pråklige avisen «Hovudstadsbladet», vært finsk radios korrespondent i Moskva gjennom ti begivenhetsrike år.
I sin bok, på knappe 160 sider, gir hun oss skarpe og vakre bilder fra Moskva. Hun skriver om hverdagen, om Russlands historie, om mennesker som står henne nær, og hvorledes de sammen opplevde virkeligheten. Den lille boken er en skjønnhetsåpenbaring. Kjærligheten til Russland lyser gjennom Laurens tekster. Men hun lar seg ikke blinde. I korte presise avsnitt forteller hun om korrupsjon og byråkratiets maktmisbruk. En tilstand som vanlige russerne møter med samme forakt som en som oppholder seg i landet gjennom noen år. Forfatteren forstår ikke det russiske demokratiet, men innser at det, til tross for sine åpenbare svakheter, gir russerne mulighet for å være en del av den globaliserte verden.
Laurens øyeblikksbilder fra Moskva, og delvis St. Petersburg, gir leseren nærhet til russisk mentalitet. Det er ikke upassende å ha penger, bare man tilbyr andre å ta del i overfloden gjennom utflukter og middager. For det viktigste er å være sammen. Enten det er på restaurant eller i et lite kjøkken hvor verten setter fram krystallglass og serverer vodka sammen med mørkt brød og salte agurker. Man forstår russerne på samme måter som man opplever Dostojevskijs romaner. Litt etter litt. Og etter hvert som en betroelse fra et menneske til en annet.
Eller som forfatteren selv skriver: «Russland er ikke som oss. Russland kommer aldri til å bli som oss. Og hvis vi prøver å forstå Russland ut fra vårt vestlige perspektiv, kommer vi absolutt ingen vei». Mange kan russisk historie, de vet det meste om Stalins despoti, om mangler i dagens samfunn, men hvis man ikke forstår hvorfor russere flest reagerte med mistillit da Bush ønsket å etablere et rakettskjold i Den tsjekkiske republikk og i Polen, ekskluderer man seg selv fra å forstå den russiske fellesfølelsen.
Anna-Lena Lauren refererer til unge, moderne russere, samtidig som hun kjenner både tiggere og de gamle som fisker ved Moskva-floden, ikke for å få fisk, men for å møte venner. Det gjør boken til en leseopplevelse.
