Vokalist Even Øygarden og multiinstrumentalist Geir Kongshaug gir med dette ut sitt femte album på fire år. Forrige gang, med fjorårets «Sylvartune», var de litt mer poppa og lekne i form og stil. Her er duoen lengtende, drømmende, mollstemt og nedstrippet. Likevel høres de ut som Tenderleaves, mye takket være stemmen til Øygarden. Han setter en sterk signatur på det hele, slik han alltid har gjort. For første gang har de produsert alt selv. Full kontroll, med andre ord. Som alltid gir de blaffen i moderne strømmer innenfor musikkverdenen, og satser heller på å gjøre det de har lyst til selv. Det er oftest det som lønner seg i lengden. Her snakker vi om dempet musikk inspirert av amerikansk vestkystpop, og vi havner der allerede på åpningskuttet, «(I’ll Take That) California Blues». Det er lett å linke denne og flere låter opp mot Fleet Foxes og Crosby, Stills, Nash & Young. Mads With er med på å fylle på med smektende vokalharmonier. Nydelig!
Låten «Norwegian Moon» er akkurat som så stemningsfull som tittelen antyder. Rolig og søkende, men likevel med en mektig atmosfære. Tittelkuttet har på mange måter en klassisk dimensjon. Stille og drømmende med strøken stryk av Sebastian Gruchot.
Dersom Simon & Garfunkel hadde vært omtrent like gamle som Kongshaug og Øygarden i dag, kunne de godt ha gjort en låt som «Fearless Human Beings». En kort sak, nesten som et mellomspill, men fin og viktig for det. På «Remember November» er de tilbake i den folkaktige stilen til Fleet Foxes. Her er det mer fart og tempo, og vi snakker om et av albumets høydepunkt. Men det er nok likevel den vakre «Make Believe» som framstår som platens store spor.
Til slutt får vi «Hello Little World». En mektig utgang på et album som viser Tenderleaves sin klasse nok en gang. Bare på en litt annen måte enn tidligere. At de kan skifte såpass mye stilmessig fra plate til plate, viser at Kongshaug og Øygarden er to unike talenter som er så fulle av innsikt og gode ferdigheter at det bare er å drømme seg bort sammen med dem.
Uttrykket på «Dreamweaver» er såpass tilbakelent at de neppe når ut til de store massene denne gangen heller. De tenker ikke på det. Tenderleaves gjør det de har lyst til. Og vi som har hørt på dem i alle disse fem årene kan kose oss med nok en sterk utgivelse.