SØGNE: Sommeren må likevel være kommet. For Udhavn Teater har igjen inntatt det gamle skolehuset i Ny-Hellesund. På den første dagen i den første sommermåneden var det premiere på forestillingen «Læreren — er også et menneske» av den belgiske forfatteren Jean-Pierre Dopagne.Det er femte gang skuespiller Knut Walle inviterer til enmanns-forestilling. Og det på et sted man ikke stikker innom sånn helt tilfeldig. Hvis man ikke velger å komme i egen båt, kan man ta rutebåten fra Høllen som ankommer akkurat i tide til forestillingen. Og den venter trofast for å bringe alle tilbake. Tilleggsopplevelser
Dette er en teaterforestilling med tilleggsopplevelser. Når rutebåten legger til kai, står skuespilleren i sitt kostyme og hilser på hver enkelt. Deretter rusler man bedagelig oppover i idylliske omgivelser mot det gamle skolehuset, lukter litt på en hekk, smiler til en rar skulptur på bakken og kan se seg om på den koselige uteplassen foran skolehuset. Her er intet stress, forestillingen begynner ikke før publikum er kommet på plass.Det er til sammen rundt 35 sitteplasser, og så lite og intimt er lokalet at de som sitter på første rad, kan ta på skuespilleren. Hvis ikke han tar på dem først - når han har problemer med påsatte håndjern. Svart komedie
Denne gangen dreier det seg altså om en svart komedie om lærere og elever i den videregående skolen. Følgelig er scenen den som vi alle er vant med å se fra våre skolepulter en gang i tiden. Her er læreren, her er kateteret, her er tavlen, et gammelt kart som ruller seg raskt opp i taket, og selvfølgelig svampen og krittet. Velkommen til skoletime i skolehuset.Handlingen foregår i Belgia, her refereres til mange franskklingende navn, men vi er jo til stede over alt der lærerens rolle er i ferd med å bli «babysitting på høyt nivå». Forestillingens stadig mer frustrerte lærer hevder at «elever er som dyr. De gjør ingenting ut fra intelligens, men ut fra instinkt». Og i departementet lanseres samtidig nok en helt ny og dyptgripende skolereform - her kalt «Reformenes reform».I løpet av den en time og ti minutter lange forestillingen presenterer skuespilleren oss for klassens mange typer, akkurat passe nok groteske til å være troverdige. Og til slutt kommer reaksjonen - lærerens endelige løsning på problemet. Det er dypt tragisk og vanvittig morsomt. Gjester
Så er det slutt, og man har tid til å prate litt både med hverandre og med skuespilleren og hans lille stab. Han følger oss så gjerne tilbake til båten og vinker lystig farvel. Ikke bare til sitt publikum, men til sine gjester. For det er gjester vi har vært - gjester i landsdelens mest spesielle teaterselskap. Og vi tenker på den alltid like fine båtturen tilbake: Kan vi egentlig ha det bedre?