Sånn er det med skriften og staten.
Himmelen er et hull i ryggen på en dikter.
Den statsstøtta hora er et offentlig tegn.
Skriver jeg et dikt ikke engang hora
kan gjøre hellig, er det for skriftens skyld
jeg får vederlagsfritt syn av staten.
Vi snakker om Nils Chr. Moe-Repstads fjerde diktsamling, Undergangssanger. Diktet bærer tittelen «Stortingsmelding 22» og er vel da dikterens kritiske kommentar til det offentlige dokumentet om forholdet mellom kultur og næring som kom i vår (kanskje også en indirekte kommentar til vårt lokale Cultiva?).
Baksidediktet peker inn mot det jeg oppfatter som et sentralt perspektiv i samlingen: Et nokså nådeløst blikk på vestens samtidskulturelle helse. Som i tidligere samlinger, inneholder Undergangssanger mange referanser til andre kunstnere og kulturpersonligheter (alle fortidige). Jeg nevner i fleng: Li Po, Horats, Jonathan Swift, William Blake, Pier Paolo Pasolini. Til sammen representerer disse et par tusen års kulturhistorie — og de danner det kulturelle bakteppet som samtidskritikken spilles ut foran. Skulle jeg innvende noe her, måtte det være at det ideologiske fundamentet kan gi et noe kjedsommelig inntrykk av ideologisk og kulturell nostalgi. Også den noe «profetiske» endetidstonen trekker i en slik retning, selv om jeg-stemmen i boka uttrykker en viss ambivalens til sannsigerrollen: «Jeg sier at profeten skjuler seg bak poeten/og blir borte i diktet».
Når dette er sagt, skal det også sies at Undergangssanger er et imponerende gjennomført og estetisk smakfullt prosjekt. Kompositorisk har Moe-Repstad lagt en bibelinspirert ramme rundt verket, der tall og tallforhold er en viktig ingrediens. Samlingen, som er tredelt, inneholder like mange dikt som Kristi år på jorden: 33, og på side 33 finner vi de sentrale, symbolske tallene samlet i introduksjonsdiktet til den tredje og siste delen: «Dette er klokkeslagenes pris:/syv slag for syv sirkler,/ni slag for ni himler,/33 slag for 33 sanger». Den religiøst inspirerte rammen er imidlertid like ambivalent som profetrollen. Det siterte «talldiktet» åpner med en negasjon - slik: «Dette er ikke en salme./Dette er ikke en bønn». Ikke desto mindre inneholder boka tre dikt med tittelen «Salme». Ingen av dem hadde nok likevel passert nåløyet til noe kirkesamfunns salmebøker.
Undergangssanger inneholder også en «Skapelsesberetning», men det skapelsesbegrepet som anvendes, er like bevegelig som alt annet ved at det også innbefatter destruksjonen. For slik må det vel oppfattes når «skapelsen ligner undergangen» - kanskje fordi «skriften og undergangen har samme opprinnelse»?
Undergangssanger kan vel dessuten leses som en metapoetisk diktsamling der dikteren uttrykker tvil på sin egen skrift, eller sagt på en annen måte: Har poesien overhodet noen misjon? Her finner vi innimellom noen morsomme allusjoner til den forkynnende, selvbevisste poesitradisjonen: «Du skal ikke sove», heter det for eksempel i diktet «Ekko over vann». Arnulf Øverlands gjenferd snerrer tydelig i bakgrunnen. «Undergangssangeren» uttrykker seg ellers nokså annerledes: «Vi er de falske profetene/som har gjort historien til fortellinger»; «det er en gravskrift jeg skriver».
Men - poesien har kanskje likevel sin misjon, som tvilens og tvetydighetens medium? Klokkeslagene inneholder i hvert fall også «ett slag for hver dikter/som har holdt/et øye mot inferno,/et øye mot paradis».
I Undergangssanger møter vi en dikter som verken snubler i ordene eller drukner i sine egne bilder. Språket er effektivt og klisjéfritt, bildene pregnante og ofte overraskende. Som estetisk prosjekt er dette dikt for den kresne.
Oddbjørn Johannessen
BOK
Undergangssanger
Nils Chr. Moe-Repstad:
Dikt
Kolon Forlag