BOK
Presten
Forfatter: Hanne
Ørstavik
Roman
Forlag: Oktober
Er språket tilstrekkelig for å erkjenne virkeligheten? Hva finnes utenfor språket? Dette er grunnleggende spørsmål som aktualiseres i Hanne Ørstaviks siste roman Presten. Høstens utgivelse er forøvrig den sjuende romanen i rekken siden hennes debut i 1994. Jeg-fortelleren i romanen er Liv. Hun har bosatt seg i en liten by i Finnmark og tjenestegjør som prest der. Tidligere var hun stipendiat i teologi i Sør-Tyskland, men forlot brått både sine studier og boplass da hennes kjæreste, Kristiane, begikk selvmord. En annen motivasjon for å dra nordover er hennes forskning rundt Kautokeino-opprøret i 1852. Liv er fascinert av hvordan en samisk fortolkning av Bibelen kunne forårsake stridigheter mellom samer og nordmenn. I romanen er sitater fra en biskop og prest som dokumenterte opprøret, flettet sammen med Livs betraktninger om hennes tilværelse i Finnmark samt minner hun har om sin tidligere kjæreste. Disse tre fortellerplanene utgjør tre lag av Livs bevissthet som er forbundet med hverandre på måter hun innledningsvis ikke forstår omfanget av. Under sitt opphold i Finnmark, konfronteres Liv imidlertid med hendelser som gjør at hun må revurdere hvilke byggeklosser hun har basert sitt livssyn på. Et selvmord og et selvmordsforsøk utført av to tenåringsjenter i bygda, tvinger fram en erkjennelsesprosess i den ferske presten. Denne prosessen leder Liv ut i en usikkerhet om hun når ut til menigheten rent språklig. Hun er usikker om hennes teologiske forståelse av Bibelens hellige skrift skaper en barriere overfor hennes menighet, og ikke minst overfor de etterlatte etter tenåringsjentene. Opprøret i 1852 kan da også betraktes som en metafor for Livs egen situasjon der det er like stor avstand mellom henne og menigheten som mellom samene og nordmennene.
Ørstaviks siste roman er et forsøk på å skildre en kontinuerlig prosess av tvil og skepsis om begrensningene i språket og hvordan språket former vårt perspektiv på omgivelsene og våre medmennesker. Og av en slik grunn er dette en ambisiøs og kompleks roman som setter søkelys på det eksistensielle aspektet ved språkbruk. Romanen kan betraktes som en dekonstruksjon av Liv. Ved å dykke ned i hennes bevissthet kan vi følge henne i en kritisk fase. Dessverre er ikke hele beretningen like overbevisende. De hyppige sammenligningene mellom 1852-opprøret og Livs situasjon kan i noen passasjer virke kunstige og påtvungne. Men helhetlig er romanen likevel en utfordrende vev av refleksjoner fra jeg-fortelleren som åpner seg for et mangfold med lesninger.
Kim Bredesen