BOK
Dødvinkel
Forfatter: Line Baugstø
Roman
Forlag: Oktober
For bilister finnes det et område som verken sidesynet eller speilene fanger opp: de såkalte blindsonene. I blindsonene kan det til enhver tid befinne seg kjøretøy man ikke er oppmerksom på, som plutselig kan dukke opp fra intet og forårsake farlige situasjoner, endog alvorlige ulykker, hvis man ikke er tilstrekkelig oppmerksom.
Denne innledningen for å kretse inn en tematisk kjerne i Line Baugstøs roman Dødvinkel: Man må være oppmerksom. Se. Andre. Og seg selv.
Det handler om to kvinner, Stella og Ragna, noenlunde jevngamle, de er begge skilt og bor sammen med barna sine. Der slutter vel også likhetene. Ragna er nemlig en moderne spåkvinne, en synsk heks, om man vil, som har startet egen buisness: Ragna ser deg. Stella arbeider på en høyskole og holder skrivekurs ved siden av, og på en slikt kurs treffer hun Knut, som hun etter hvert blir fullstendig besatt av. Omkring denne besettelsen kretser store deler av teksten. Leseren dras med inn i Stellas univers, som mer og mer preges av tunnelsyn — for nå å holde oss i bilmetaforikken. Omgivelsene blir uvesentlige, inklusive datteren Andrea; alt som står i Stellas hode er Knut - og fremfor alt sms'ene fra Knut, telefonoppringningene fra Knut. Knut er ikke en håndfast mann, men en slags elektronisk-erotisk samtalepartner. Så langt går denne besettelsen at hun en dag oppsøker Ragna ser deg, for å komme til klarhet i sitt forhold til Knut. Slik krysses Ragnas og Stellas liv, og leseren får bli med på oppnøstingen av Ragnas fortid, hennes anstrengte forhold til moren, og til sin egen klarsynthet .
Romanens omdreiningspunkt befinner seg som nevnt i begjæret. Den andres begjær. Men under begjærets overflate skjuler det seg en enda sterkere drift: ønske om å bli sett. Baugstøs agenda er klar nok, spørsmålet er om hun makter å smi den om til god litteratur. Baugstøs skrivestil er stort sett metaforfri, dempet (til tider flat) og risikofattig: Jeg er glad i høsten, de sterke luktene, de klare fargene. Vi er på vei inn i vinteren, den store søvnen, og hver dag må leves og oppleves sterkt og intenst, fordi det er så få igjen av dem før kulda griper tak i oss. Høsten bringer med seg en følelse av at alt snart er for sent. I stedet for å gråte over det som har vært, kan høsten gjøre livet rikere. Muligens er denne passasjen urettferdig sakset, men likevel finnes det flere beslektede funderinger som ikke makter å fengsle denne leseren verken med sin formuleringsevne eller visdom. Flere passasjer mister av denne grunn stringensen og ordpåholdenheten som ville rettferdiggjort Baugstøs stil, og blir i verste fall pratsomme.
Romanens to risikofelter er beskrivelsene av Ragna som Clairvoyant, og de svært så direkte sex-skildringene. Her beveger forfatteren seg på tynn is, og det er ikke så ofte hun faller igjennom. Det er modig gjort, og det er ikke her mine ankepunkt mot romanen ligger.
Jeg synes boken tar seg opp mot slutten, her drar forfatteren leseren mer direkte inn i stoffet, og hun lykkes i stor grad i å berøre meg. Spørsmålet er likevel om ikke Dødvinkel kunne ha berørt enda mer, hvis forfatteren hadde brakt flere blindsoner og dødvinkler med seg inn i språket. Av og til kan man skildre så direkte man vil uten at det treffer. Til slutt gjør jeg som Baugstø og siterer Roland Barthes, i påvente av neste roman: Det mest erotiske stedet på en kropp, er ikke det der det er en åpning i klesdrakten?
Gaute Heivoll