Komedie med skarpe undertoner
«Salto, salmiakk og kaffe» er en komedie, javisst, men dens siktemål er av alvorlig karakter, slik: Vi arbeider oss til døde, vi vasker for mye når vi er hjemme, vi bruker altfor mye energi og oppfinnsomhet på å holde fasaden. I stedet burde vi dyrke kjærligheten og bry oss mer om hverandre.
Samtidig makter Mona J. Hoel å vise oss tendenser og samfunnsmessige sykdomstilfeller, som at eldre menensker bytter medisiner mot mat eller tjenester. Eller: Mobiltelefonkontakten satt opp den nære ansikt til ansikt-kontakten, eller den blinde krigen mellom generasjonene.
Dette utfører Mona J. Hoel i en komedieform som iblant er nær det absurde, desto sterkere og mer tanketennende er virkningen.
Selve historien kan føles kaotisk og abrupt, regien er svært ofte bevisst rastløs, og en kan iblant savne en renere struktur.
Og: Etableringen av mennesketyper, av holdinger og livsformer, tar lang tid. Det bevirker at noen scener føles poengløse og/eller gjentagende.
Men i sluttscenene samler hun alle tråder og filmen utmunner i trøst, forsoning og nåde, og filmen føles hel.
Men før det har vi vært gjennom en historie av skiftende karakter og rytme, der bunnelementene er en gründertype som er utro mot en gravid kone.
Samme dag får kona besøk av et menneske som vil ta pant i eiendelene deres: Mannen skylder en halv million kroner.
Resultat: Den gravide kona prøver å rane en butikk. Med absurde ringvirkninger.
Ujevne skuespillerprestasjoner her, fra det litt stive og bleke til Kjersti Holmens formfullendte jordmor: dødssliten, med vaskemani og avstandsforelskelse i en politimann.
Et rent teknisk minus: Lyden føles iblant for trang, den er som om den innimellom mangler romklang og bærekraft.
Altså: Vi har klare innvendinger, men vi applauderer sluttsummen!
Terningkast: 4
Norge 2004
Regi og manus: Mona J. Hoel
Produsent: Malte Forsell
Skuespillere: Benedikte Lindbeck. Kjersti Holmen. Dennis Storhøi. Fares Fares. Eva Bergh. Nicole Madeliene Aurdahl. Svein Scharffenberg. Per Lillo-Stenberg.