Den australske journalisten, Anna Funder, født i 1966, har skrevet en betagende roman om det som skjedde blant tyskere på venstresiden etter at Adolf Hitler kom til makten i landet en høstdag i 1933. Det ble umiddelbart klart at de ikke kunne leve i et land som forberedte en ny verdenskrig. De ble flyktninger. Først i Frankrige, senere i England og USA.
Det som gjør denne romanen spesiell, er at Funder baserer sin frenstilling på historiske personer. Forfatteren, som for er par år siden skrev "Stasiland", ringer inn mennesker som tok et oppgjør med nasjonalsosialismen, som ikke kunne leve i et diktatur med tilfeldige arrestasjoner og etter hvert et nettverk av konsentrasjonsleirer. Hun bygger sin fremstilling på opplysninger om to personer, en kvinne og en mann, som begge ble sentrale i flyktningkolonien i London. Til dem kommer andre mennesker for å fortelle sine historier. Samlet blir dette en fascinerende beretning om mellomkrigs år som blir oversett i faglitterære arbeider om den andre verdenskrig.
Forspillet til innmarsjen i Polen 1. september 1939, var langt verre enn vi er klar over. Krigen som ventet skulle i følge Hitler, bli ”den tyngste oppgaven som et hvert individ” må hjelpe oss til å vinne. Og tyskere flest applauderte. De ville ha større "Lebensraum". De som flyktet satset alt de eide i sin kamp for å vekke en slumrende befolkning i Storbritannia og USA. Uten resultat De ble den glemte gruppen, stadig overvåket av Gestapo i form av embetsmenn ved de tyske ambassadene.
Funder skriver ikke om noe hun selv har opplevd. Historien hennes er bygd på intervjuer med tidsvitner, med mennesker som kjente hennes hovedpersoner. Det meste er ren historie, som forfatteren har gravd fram og sjekket og dobbeltsjekket. I tillegg kommer hennes fortellertalent. Hun skriver drivende, i blant tangerer hun kriteriene for en god spionroman. Leseren opplever romanen som historisk korrekt, samtidig som det skjønnlitterære bidrar til en bok uten om det vanlige.
