En ung kvinne, Dorthe, leier et lite hus i en stasjonsby like utenfor København. Hun skal studere ved universitetet og hver dag tar hun toget inn til byen. Men studering blir det lite av. Hun vandrer heller rundt i gatene og på kaféene, lytter til samtaler og treffer mennesker slik som forfatterspiren Hase. Selv skriver hun av og til dikt. Det er nok forfatter hun egentlig vil være. Men det vil seg liksom ikke helt. Det blir ikke noe av noen ting. Hun sitter i klistret. Hun sitter fast i det banale livet. Dagene ruller i sin ensformighet. Hun kommer seg ikke videre.
Helle Helle har i sine bøker et sterkt fortellermessig fokus på de små hendelser som fyller et liv og som former et menneske. Ytre dramatikk finnes det ikke så mye av. Likevel bretter hun ut de store dramaer av alt dette som ligger der gjemt i et menneske. Alt dette som presser på. Lengselen etter å leve, oppleve, komme ut av stivnede vaner, slippe løs følelser og lengsler. Etter å våge og ta tak i selve livet.
Helle Helle beskriver menneskene sine i en prosa så egenartet, så sår, så øm. Nesten irriterende dyktig er hun. Hver eneste setning er bearbeidet og finpusset ned til minste detalj. Og selv om menneskene i hennes forfatterunivers ofte utfører små og banale handlinger, sitter de lenge i hos leseren. Nettopp fordi de er beskrevet så treffende og så avslørende. Hun tar oss på kornet.