En historie om livets siste akt, dette, fra Island i våre dager. Om et aldrende ektepar, der mannen (Theodor Juliusson) i forholdet nylig er blitt pensjonist. Kona (Margrét Helga Jóhannesdóttir) har en jobb hun går daglig til. De har to barn og ett barnebarn, en gutt. De bor i et pent, lite hus de eier selv. Opprinnelig kommer de fra Vestmannaøyene, de måtte forlate dem etter vulkanutbruddet der i 1973. Men de har forlengst funnet seg til rette i Reykjavik.
Han er tilsynelatende mutt, utad virker det som om han ikke bryr seg om verken kone, barn eller barnebarn. Han gir til kjenne, rutinemessig, følelser på julaften.
Bit for bit viser så regissør/manusforfatter at dette innesluttede, nærmest avstengte mennesket, er full av følelser, lengsler, behov, avhengighet og sårbarhet. Det sees blant annet da kona blir utsatt for slag. Da tar han henne hjem, mater henne, skifter bleier på henne, gir henne sprøyter. Inntil en dag...
Det er en sterk film. En film med substans som besitter både hjerne og hjerte, fortalt i en korthugget, konsis form, en slags filmatisk utgave av en urban sagastil, med et enkelt, men klokt musikkfølge. Skuespillerne, spesielt der å utheve de to eldre, leverer et fornemt spill, det er som å oppleve et musikkstykke for piano og fiolin.
En meget avdempet film, likevel med sine indre jordskjelv. En film med rolig puls, samtidig bevegelig og bevegende, med sin stille symbolikk og med sin avspeiling av et moderne Island gjennom denne lille, svært alminnelige familien.Dette er Rúnar Rúnarssons første spillefilm. Hans første kortfilm ble i 2005 nominert til Oscar. Hans to neste kortfilmer hadde begge premiere i Cannes. "Ildfjell" hadde premiere under Cannes-festivalen i fjor.