Denne filmens plattform og overordnede mål er å vise europeiske kvinner som ferierer i Kenya og mer enn villig lar seg "oppvarte" av unge, kenyanske menn.
I filmens begynnelse kan den forveksles med både komedie og satire. For: Da de europeiske kvinnene rundt de femti år blir beleiret av suvenirselgende unge menn – og da snakker vi om å begi seg ut i minefelt av innsmigrende innpåslitenhet – antennes ens komiske instinkter. Og da turistguidenes glatte motorikk settes i høygir, reiser ens satiriske værhår seg.
Men se så: En annen musikk overtar. Scener dreies og da punkteres både ens komedie— og satiresans seg. Vi ser en verden der utbytting, utnyttelse og maskespill regjerer. En monoton og kynisk verden. En verdens som dypest sett er tragisk og som bare gjør en trist. Filmens tone og uttrykk kan forlede en til å tro at det her foreligger en billig, sjuskete og sjofel film. Det gjør det absolutt ikke. På sitt iblant meget nærgående vis, viser den ulike sider av arroganse i vid forstand, av former for imperialisme, av kulturforskjeller, samtidig av naivitet. Men kanskje først og fremt av løgn. Private løgner, forretningsmessige løgner, sosiale løgner, kulturelle løgner.
Men : Filmen tar ikke parti. De dårlige kortene gis til begge parter, både de unge, kenyanske menn og de middelaldrende kvinnene.
Regimessig er den uoppfinnsom , kameraet settes ett sted eller det følger kloss i ryggen på de agerende. Men denne presentasjonen kler faktisk stoffet. Skuespillerne er fremragende, de spiller som om det er satt et skjult kamera og en skjult mikrofon i et værelse, i en bar, på et en strand.
En film som brer seg som ringer i et vann og som skaper ettertanker. Av det triste slaget. La oss si det slik: Du får ikke en løftende tro på det Mennesket etter å ha sett denne filmen.
Filmen må ha fått 18-års grense på grunn sine iblant nærgående seksuelle beskrivelser.