Tro, håp og kjærlighet. Disse tre ordene har på mange måter blitt en klisjé. Men vi må likevel ikke slutte å bruke dem. Inger Lise Stulien holder dem varm. Første gang jeg hørte på dette albume t var like etter Dagsrevyen. Flyktninger fra Libya hadde tatt den lange veien over Middelhavet til Italia. Hvor mange som hadde druknet, var det ingen som visste. Amerikansk politi hadde skutt en forsvarsløs, mørkhudet mann. Grusomme meldinger fra Syria. Krig, drap og elendighet.
Inger Lise Stulien, oppvokst i Byremo , nå bosatt i nedre Setesdal. Lærer. Hun synger så elegant på nynorsk. Hun fikk meg hjem igjen fra de grusomme reportasjene fra Dagsrevyen. Til norske tilstander. Til tanken om hvor godt de fleste av oss har det. Refleksjoner. Familien. Båndene. Naturen og årstidene. Det å ha et godt «Haldepunkt», som hun synger om på det første sporet på dette albumet med 11 låter.
- Er det litt flaut at jeg får frysninger av meg selv?
Velmenende, sentimentalt og romantisk. Det gjør godt å være det av og til. Men det fins noen vanskelige faser i livet også; de fleste av oss slipper ikke unna død, sorg og små og store tragedier. På «Vegen» synger Stulien til minne om Oskar som døde i mors liv. Før det har hun levert en glimrende duett med Thom Hell med tittelkuttet. Trygve Skaug fra St. Moritz og Stein Roger Sordal er to andre duettpartnere som skaper variasjon og bredde i stemningsbildet. På «Minnebok» tar hun med seg sin 91 år gamle far på trekkspill, og det blir enda mer sentimentalt og hyggelig på «Solstråle av gull». Og det er vel egentlig det Inger Lise Stulien er også, med hennes flotte juleplate «Heim te jol» passe friskt i minne.
Årstidene er viktige i hennes tekstmateriale. Låten «Sommar» er kanskje en av de mest fengende på dette albumet. Det låter også bra på «Måne av gull». Særlig originalt er ikke noe av det Stulien og melodisnekker Knut Kjetil Møen leverer. De holder seg innenfor country, folk og visesang. Produsent og arrangør Bjørn Ole Rasch fyller opp lydbildet med en rekke tangentinstrumenter. Gode og sterke veteraner som perkusjonist Per Hillestad og bassist Per Elias Drabløs er med og sikrer høy kvalitet på spill og lydbilde.
Dette er likevel ikke et mesterverk. Låtene og uttrykket er til tider både puslete og litt tamme. Rita Eriksen er en sammenlignbar norsk artist med en del større tyngde og identitet enn det Inger Lise Stulien har å fare med. Men det er urettferdig overfor Stulien å bli sammenlignet med Eriksen, for utgangspunktet er ikke det samme. Heller ikke ambisjonene.
Like etter Dagsrevyen er «Berre deg» likevel helt klart å foretrekke. Da framstår Inger Lise som en solstråle av gull. Tro, håp og kjærlighet er ikke bare tull.