(USA 2009)
Regi: Scott Cooper Manus: Scott Cooper etter en roman av Thomas Cobb Skuespillere: Jeff Bridges, Maggie Gyllenhaal, Robert Duvall, Colin Farrell, James Keane
Han var engang en stjerne, han har skrevet sanger som er blitt klassikere. Han har fire ekteskap bak seg, han skriver ikke sanger lengre, han er nesten blakk og opptrer på barer og i bowlinghaller. Han er totalt avhengig av sin manager og sin yndlingswhisky. Med andre ord: Han er sterkt preget av medaljens bakside(r).
Så møter han en kvinnelig journalist, Jean, omkring tjue år yngre enn ham. Alenemor. Hun er selvstendig, bevisst, med klare grenser, hun har vilje og oppdrift, uten at hun bærer noen av disse karaktertrekkene som en medalje på brystet. De blir begge umiddelbart tiltrukket av hverandre og innleder et forhold. Han med nytent glød, med en form for «Nå eller aldri!»— holdning. Hun elsker ham, men føler hun beveger seg på tynn, tynn is. Det spede, skjøre forholdet skaper en endring i ham.
Dette er verken romanse, action eller komedie, det er nesten ikke et drama engang, selv om det har elementer av alle de nevnte sjangrene i seg. For mest av alt er dette et portrett. Et mannsportrett. Et portrett av en mann som tiden har løpt forbi: Hans frihetstrang, hans livsfølelse og den røffe poesien som finnes i hans gamle sanger, har måttet vike for glatt kommersialisme og en forflatet massekultur. Og han skal oppdage: Hans ensomme, selvopptatte liv «på veien», har svekket hans ansvarsfølelse, hans pliktbevissthet.
Det er et bevegelig og bevegende portrett. Regidebutanten Scott Cooper (han er tidligere kjent som skuespiller) har en rolig rytme, han er ikke redd for å granske menneskers ansikter og gjennom hans regi smelter ofte karakter og landskap sammen til en enhet. Romanen er lest av undertegnede, og det er lov å antyde at filmen er en smule mer optimistisk i sin struktur enn romanen.
Jeff Bridges har det helt rette ytre for denne rollen, han ser ut som en blanding av Kris Kristofferson og Waylon Jennings. Han besitter et poengtert kroppsspråk, han har finmeislede nyanser og en stemme som høres ut som en gammel grusvei. Han er Oscar-nominert for rollen, noe også Maggie Gyllenhaal er som journalisten Jean.
Grammy-vinneren og tidligere Oscar-nominerte T Bone Burnett har skrevet filmens musikk sammen med Stephen Bruton. Tittelmelodien er også Oscar-nominert.