— I krisetider er man altfor opptatt av å ty til religion som en litt for enkel løsning. Og jeg syntes det var greit å knytte dette til Ikea. Det er også en enkel løsning. Det ser fint ut, men det varer ikke så lenge, sier Nils Christian Moe-Repstad.
Kristiansandsforfatteren er aktuell med sin åttende bok: diktsamlingen «19 forgiftninger». I fjor ble han nominert til Brageprisen for «Teori om det eneste», og de få anmelderne som har rukket å vurdere årets utgivelse mener han fort kan bli nominert igjen.
Lørdag leste Moe-Repstad fra boka på Håndverkeren under Sørlandsk bokdags lesefest. Festen var i regi av Norsk forfattersentrum Sørlandet, og 14 forfattere leste for fullt hus. Det vil si 50-60 mennesker.
Lei tendens
Mens «Teori om det eneste» var en dypt personlig bok fra Moe-Repstad, er de nye forgiftningene poesi som samfunnskritikk.
— Jeg lette etter en metafor som kan vise til tilstander i verden innenfor det politiske, økonomiske og religiøse. Noe som kunne gjelde både i det lille rommet og i det offentlige rommet. Og forgiftninger er en effektiv måte å se for seg dette på. Jeg prøver å vise at det ofte går veldig galt når vi mennesker skal gjøre noe, og at vi har en lei tendens til å ikke lære av historien, sier Moe-Repstad.
Samtidig vil han unngå å klatre på barrikadene og lage ren, politisk litteratur slik mange har gjort før ham.
Ararat
— Jeg er like opptatt av det estetiske i språket. Jeg prøver å skrive noe vakkert, og diktet har også det i seg at det kan favne store avstander i komprimert form, sier forfatteren. Avstandene i boka gjelder både tid og rom. Her er han både i Konstantinopel, i Kristiansands gater og på fjellet Ararat.
Og han sammenligner altså Jesus med Ikea: «Jesus er en treboks fra Ikea, et kors med skruer, muttere, bruksanvisning og hele faenskapet», skriver han.
Kristent grunnsyn
— De religiøse ideene er ofte gode. Det kristne grunnsynet er tuftet på humanismen. Men mennesket har en tendens til å forgifte ting, sier Moe-Repstad.
Et annet sted i boka heter det:
«Torsk, sei og lyr svømmer ut av dusjen i Auschwitz tjue sjømil vest for Hirtshals.«
— En del av tekstene går inn i miljøspørsmålet, og der har vi i alle fall klart å spre forgiftninger! Det ligger 170.000 tonn bomber og kjemiske våpen i Skagerrak som ble dumpet under og etter krigen, sier han.
Lyver
— Hvorfor har du skrevet om Noa og forgiftede amforaer på Ararat?
— Boka er saftig. Du finner både et mordmysterium, barneofring og science fiction. Det samlende er at jeg bruker virkeligheten, men jeg konstruerer den også. Jeg lyver så det renner, og jeg skal lyve slik at det framstår som virkelighet.
— Er det ikke noe håp i boka?
— Jo, det er glimt av håp der ute. Det ligger i naturen og mennesket. Det er der vi kan rette det opp, for mennesket er også naturen. Vi er bygget opp av det samme som vi ser rundt oss.