OSLO: Sannsynligvis ville Bob Dylan hatet Håvard Rem. Sannsynligvis ville Bob Dylan elsket Håvard Rem. Amerikaneren har et ambivalent forhold til å bli skrevet om, gjendiktet og analysert. Og Arendal-forfatter Rem har brukt deler av sitt virke til nettopp det. Og nå også til radioprogrammer. I høst og vinter går det 18 av dem på NRK, med utgangspunkt i sørlendingens egen bok om Bob Dylan. Og Rem kjenner radioformatet godt. Han har lest sin egen litteratur på radio ved forskjellige anledninger helt siden debuten kom for 35 år siden.
— Men nå er jeg programleder, og det har tatt tid å venne seg til og bli komfortabel med det. På den annen side: Dette ligner veldig på et platestudio. Og jeg har vært mye i platestudio, så jeg føler meg ganske hjemme. Og det er en drøm å formidle fortellingene og innsiktene fra boka med dokumentariske opptak og intervjuer, sier Rem, etter å ha avsluttet en innspilling i studio i Oslo denne uka. Sammen med Norwegian Wood-sjef Jørgen Roll, som er gjest i et av programmene.
Et stort maskineri
Bob Dylan er kjent for sine mange identiteter. Håvard Rem har et par, han også. Men det er poeten som snakker i mikrofonen. Med sin aller dypeste røst.— Det har blitt sånn. Noen liker det, noen liker det vel ikke. Jeg ble kjent med stemmen min, og hvordan jeg kan bruke den, da jeg fikk barn. Ikke bare til formidling, men til kommunikasjon, og få dem til å sovne. Ikke at jeg vil at lytterne skal sovne, men det er den stemmen det er naturlig å bruke når man har mikrofon og lydanlegg. Man trenger ikke bruke volum. Du kan bruke den samme stemmen som når du har noen i armkroken, sier Rem, som beskriver Bob Dylan som "et stort maskineri".
Selvbiografisk
— Tenk på det som tre tannhjul. Det mellomste er musikken, platene og tekstene hans. Det tannhjulet griper i et mindre tannhjul, som er hans eget liv. Samtidig griper det i et veldig stort tannhjul, som er den tiden vi lever i. Det er mye selvbiografisk i sangene hans, og utviklingen er også intimt knyttet til det som har skjedd i verden siden 1960. Da tenker jeg for eksempel på årene fra '62 til '72, da han uttrykte disse raske forandringene som skjedde på 60-tallet. Og han var også med på å påvirke de forandringene.
— På hvilken måte gjorde han det?
— Dylan hadde tre store fusjoner. Den ene var singer/songwriter-fusjonen, som han initierte. Den forandret populærmusikken, og var like revolusjonerende som om en norsk dramatiker skulle kreve å spille rollene sine på Nationaltheatret selv. Den andre fusjonen var mellom visetradisjonen og jukeboksmusikken. I dag er dét en selvfølgelighet, men den gangen tilhørte folkemusikken et politisert miljø, mens jukeboksmusikken var total bevisstløshet. Den tredje, og viktigste, var fusjonen mellom poesi og listemusikk. Se den enorme betydningen det fikk på Beatles, som var dypt inne i en "She Loves You"-pop da de skjønte at popmusikk faktisk kunne være kunst. Samtidig skjedde det også i motsatt retning, for eksempel illustrert ved at poet og romanforfatter Leonard Cohen satt i Montreal og ville bli Canadas Bob Dylan.
Dylan og Cohen
Likhetene mellom Dylan og Cohen er mange. Men mens Cohens stemme gjerne blir omfavnet av et bredt publikum, har Dylans stemme ofte stått i veien for ham.
— Ja, det er en viktig forskjell mellom dem. For Dylan har det alltid vært litt todelt. Selv da han spilte sine første konserter i Greenwich Village i 1961, var det sånn at publikum enten gikk nærmere scenen eller så gikk de. Jeg aksepterer den holdningen, fordi Dylan er utrolig viktig som låtskriver. Om han aldri hadde spilt inn en eneste plate, eller gjort en eneste konsert, ville han likevel vært en av tidenes største låtskrivere. For meg er han også en stor utøver og vokalist, selv om jeg ikke er altetende når det gjelder stemmen hans, sier Rem.
— Hvilken posisjon ser du for deg at Dylan har i fremtiden? Hva står det om ham i historiebøkene om 100 år?
— Da er det fristende å sitere nettopp Leonard Cohen, som sa at Dylan er en skikkelse som opptrer hvert tredje eller fjerde århundre. Da siktet han til Shakespeare, og det er en god parallell – for det tok tid før han fikk rang som verdenslitteratur. Jeg tror Dylan vil bli husket for at han gjenskapte den muntlige poesien. Ikke bare som poet, men også som formidler, sier Rem.